Angst.

Jeg kunne ikke kjøpe det jeg ville i butikken i dag. Ikke fordi jeg ikke hadde råd, men jeg klarte det bare ikke. Jeg var ikke alene, men likevel så kjente jeg panikken begynne å ta tak. Det føltes ut som om alle snudde seg og glodde stygt på meg. Dømte meg for det jeg putta i handlekurven. Det er som om jeg ser tankeboblene deres, jeg vet hva de tenker, mener og synes om meg. Du har ingenting å gjøre der. Du hører ikke til her. Hvem tror du at du er. Hvordan kan du synes det er greit å kjøpe det du gjør. Du er ikke velkommen. Når de er ferdig med å dømme meg, så går de tilbake til det vanlige. Å late som jeg ikke eksisterer. De ser forbi meg, over meg eller gjennom meg. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jeg ønsker bare å synke ned i et hull når det begynner sånn. Jeg vil fortest mulig ut av butikken. Ut i frisk luft og fort hjem til det som er trygt. Når jeg får samlet meg, så vet jeg jo at ingen brydde seg om hva jeg handlet. Det var ingen tankebobler der. Jeg vet ikke hva folkene tenker om meg. Det er bare angsten som putter det i hodet mitt. Det eneste virkelige er at de ikke ser meg. Noen ganger er det godt å vite, andre ganger gjør det litt vondt å være usynlig.

Den som venter kjeder seg. Eller?

Han godeste Albert Einstein fant ut en gang at tid er relativt. Og for å være helt ærlig tviler jeg på at han er den første som har tenkt i de baner. Har du lagt merke til hvor sakte tiden går når du sitter og venter? I en kjedelig time på skolen, når det er ti minutter igjen av arbeidsdagen, eller du står og venter på noen som er et kvarter forsinket. Dersom du gjør noe spennende, derimot, går tiden alt for fort. 7 timer på Tusenfryd er alt for lite, og ferien fyker forbi på noen dager, når det i virkeligheten har gått to uker. Sånn må det jo ha vært til alle tider. At tiden går sakte når du gjør noe kjedelig er ikke noe som dukket opp på 1900-tallet.

Kjedsomhet må ha eksistert minst like lenge som menneskene. Jeg er sikker på at det var en eller annen steinalder-frøken som kjedet vettet av seg da hun måtte ut å plukke bær og urter til mammutstek-middagen som ventet på bålet. Det som er litt fint med konseptet, er at alle kjeder seg. Enten du er vaskekone på Rimi eller Dronning Sonja. Kjedsomhet gjør ikke forskjell på folk.

Når jeg sitter og venter, går ikke tiden særlig fort. Jeg sitter og stirrer tomt ut i luften og grubler over livet eller hva jeg skal lage til middag. Her forleden fant jeg ut at jeg hadde brukt rundt syv timer bare på å vente. Jeg satt og ventet på toget, på legen og på faren min som skulle hente meg. Jeg kan legge skylden for all den ventingen på kollektivtrafikken her på bygda, siden den er ikke-eksisterende. Men, jeg kom på noen kloke ord jeg leste på det store internettet et sted: Bare kjedelige folk kjeder seg. Jeg tror det er ganske sant. Og det er fort gjort å si man kjeder seg nå i dag, når man er vant til å ha hele verdens underholdning i en liten dings i lomma.

Hva gjør du når du må vente på noe? Drar fram mobilen? Nettbrettet? Laptopen? Det er ikke mange sekundene en venter før mobilen kommer fram. Hvis du ser deg litt rundt, så går folk stort sett alltid med telefonen i hånda. Jeg er sikker på at hvis det fortsetter, kommer mobilene til å gro fast i oss. Ja, jeg sier oss, for jeg er ikke noe bedre enn noen andre. Jeg logger på facebook, sjekker nyhetene, sjekker morosider og leser blogger med en gang jeg må vente på noe.

Da jeg satt og ventet på faren min den "store vente-dagen", hadde jeg ikke så mye strøm på telefonen. Jeg gjorde da noe jeg ikke har gjort på lenge. Jeg satt og så på verden rundt meg. På en kafeteria, satt jeg og overhørte samtalen til to eldre herremenn som fortalte om forskjellige ferieturer de har vært på de siste årene. Jeg overhørte også at de skulle ha en danseoppvisning senere den dagen, og jeg må innrømme jeg dro litt på smilebåndet da. Tenk det, bare å overhøre en samtale mellom to fremmede mennesker, så kjedet jeg meg litt mindre enn før. Etter det gikk jeg og satte meg på en benk på et sted det gikk mye folk forbi, og jeg satt og slappet av og fant på historier om de forskjellige folkene som passerte meg. Å, kom igjen, det er vel ikke bare meg som gjør det?

Poenget mitt er at innimellom så skader det kanskje ikke å vente litt. Sette seg ned og se på verden passere. Verden haster forbi så fort noen ganger, at det føles ut som om pusten blir slått ut av en. Hvis du må vente noen minutter på bussen, la mobilen bli liggende i lomma og se deg omkring. Se opp mot sola, eller se på folkene som går forbi. Trekk pusten dypt, og ikke tenk på at du kjeder deg.

Ikke vent på at arbeidsdagen skal bli over, ikke vent på fredagen, ferien eller hva det nå måtte være. Vær tilstede hvert minutt av dagen, og vær takknemlig for den tiden du har.

To flyttinger og ett sukk

Ah, blogg. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal skrive om. Hva som passer seg å dele med gud og hver mann. Jeg vil ikke skrive om hvor lenge det er siden sist jeg blogget, eller hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Det blir jo mer som å skrifte i den katolske kirken. Sist jeg sjekket var ikke bloggverdenen en religion.

Det jeg derimot kan fortelle om, er at jeg har flyttet to ganger siden sist. Nå er jeg tilbake i Nord-Trøndelag, der jeg stammer fra. Det er vanskelig å forklare hvorfor uten å høres bitter ut, men jeg har problemer med å få hjelp fra de instansene som skal hjelpe meg å komme ut i arbeid og tilbake i samfunnet. Helt enkelt.

Som en del av NAV-systemet og andre systemer, kan jeg si at jeg har fått ganske god innsikt i hvordan man skal være syk. Du kan rett og slett ikke være syk, for da blir lite gjort. Jeg har aldri fulgt opp ting så mye, eller tatt så mange telefoner som etter jeg ble sykemeldt. Jeg må passe på at etat nr.1 sender papirene, per brev (fordi e-post er alt for enkelt) til etat nr.2, og de må ringes og purres på et par ganger. Jeg må søke nord og ned på internett om sykdommer og symptomer jeg har, fordi jeg får motstridende beskjed fra de utallige legene jeg går til. Jeg har måttet flytte hjem til faren min, siden arbeidsavklaringspengene ikke er nok til å dekke dagens leieutgifter. På grunn av all flyttingen min, er psyken min litt sliten, men jeg fikk avslag på distriktspsykiatrisk sykehus siden de mente jeg var for frisk, deretter henvist til psykiatrisk sykepleier, og ble avvist der også fordi jeg trengte mer behandling enn hva de kunne tilby meg.

Her er jeg da. Tilbake på pikerommet i en alder av 27 år. Det er ikke akkurat stas, men alternativet var å bo i telt. Jeg håper jeg kan slå meg litt til ro her nå, at jeg møter hyggelige og åpne mennesker i de forskjellige etater og systemer jeg må innom. Akkurat nå står jeg uten behandler i psykiatrien, og det synes jeg er litt kjipt for å være ærlig. Jeg liker ikke at hele saken min står stille, det betyr nemlig at det tar lenger tid før jeg får svar på spørsmål og finner ut når (eller om) jeg kommer ut i arbeid igjen.

Håpet mitt er at jeg kan få meg et eget sted å bo snart. Det har mye å si på ens selvtillit at man kan være selvforsynt og selvstendig, men på grunn av alt rundt meg føler jeg meg redusert til en pinglete tenåring uten grep på noe som helst.

For å avslutte mitt noe furtent innlegg med noe litt mer positivt, kan jeg jo si at jeg har ikke gitt opp helt. Jeg er fremdeles opptimistisk og satser på at ting ordner seg. Men som alle vet, ting tar ulidelig lang tid noen ganger.

Er du sjalu eller?

Kjære alle dere som leser bloggen min. Jeg har en liten innrømmelse å komme med.
Jeg er misunnelig! Og noen ganger litt sjalu. Jeg vet man ikke skal være misunnelig på hverandre. Ja, jeg har sikkert ett eller annet som andre misunner meg også. Det hjelper ikke, misunnelig er jeg uansett. Jeg vet også at livet er urettferdig, og "what goes around comes around", men jeg vet også at noen ganger er det veldig vanskelig og komme med et ekte smil og glede seg over andres suksess. Ikke minst, så vet jeg at alle er sjalu og misunnelig fra tid til annen. Noe av det jeg misunner andre er bagateller, mens noe er litt større og vanskelig å få gjort noe med. 

Jeg misunner noen ganger folk som har førerkort, noe som egentlig er ganske teit, for jeg kan jo alltids bare ta den dumme lappen jeg også. Men det koster penger, og jeg tror faktisk jeg er alt for fjern til å kunne anses som en trygg trafikant. Jeg kan jo knapt gå en meter uten å snuble i mine egne bein, hvordan skal jeg da kunne manuvrere over ett tonn med stål? Trukke det du.

Som nevnt over, koster førerkort penger. Det er ikke bare det som suger penger fra bankkontoen, men mye annet rart også. Jeg er nok ikke misunnelig, heller mer sjalu på dem. De som snyter seg med femhundrelapper, vet du. Jeg vil også kunne dra i hvilken som helst butikk og bare peke på det jeg vil ha, kaste rundt med gullvisa og platinumkort og dra hjem med et dollarglis. Men sånn går det altså ikke. Jeg er takknemlig for at kortet mitt ikke blir avvist de gangene jeg tar meg råd til firsprice-nudler på Kiwi.

En annen ting jeg misunner, er de som har sånne dritfine leiligheter og hus, perfekt innredet i bonde-chic stil, eller har rommene fulle av ubrukelige danske designmøbler. Jeg lurer på hva de driver på med i skjul, som har råd til å bruke det jeg tjener på et år bare for å møblere bøttekottet. Ærlig talt. Okei, jeg misunner ikke nøyaktig hva de har, men mulighetene deres. Jeg vil også ha et hus jeg kan møblere! Jeg ville riktig nok kjøpt en bønsj med Billy-bokhyller og blåst resten av interiørbudsjettet på bøker. Prioriteringer!

Noen ganger misunner jeg folk som ikke har noe også! Altså, ikke de som må tigge for maten, stakkars, men de som eier så lite som mulig, og er fullstendig fri til å gjøre hva de vil. I går var de i en jungel i India, i dag er de i Paris, og i morgen skal de dyppe tærne i havet ved Hawaii. Ta meg med da..!

Jeg kan også finne på å bli sjalu på disse photoshoppa ansiktene man ser i dagens glossy magasiner. De har perfekt kropp, perfekte klær, perfekt hår, perfekt ansikt, perfekt sminke, perfekt ditt og perfekt datt. Noen ganger tenker jeg på hvor annerledes livet mitt hadde vært hvis jeg var en 1.80 meter høy klesstativ med sminke på. Hadde sikkert vært like miserabel. Det er jo tross alt det som er inni som teller, både det positive og det negative.

De jeg misunner aller mest, er folk som har drømmejobben. De som våkner hver dag og gleder seg til å tjene til livets opphold! Skulle virkelig ønske jeg også hadde det sånn. Noe positivt, er at mulighetene mine jo ikke er blåst bort helt enda, men ting tar tid. Den som venter på noe godt, venter ei forgjeves og bla-bla-bla. Jeg håper dere der ute som har en jobb dere er glad i, ikke bare på grunn av pengene, virkelig setter pris på det!

Nå må jeg jo påpeke at selv om folk rundt meg lykkes i livet, får bra jobber og fine hjem, så er jeg absolutt ikke sykelig sjalu på dem. Jeg unner som regel alle det beste de kan få, men man ønsker jo noe for seg selv også. Er det så ille å være sjalu eller misunnelig noen ganger? Det kan vel ikke være så farlig, bare man ikke drar det for langt. Jeg kommer aldri til å dra ut håret på noen jeg er sjalu på. Det skjer vel forhåpentligvis bare på film! Jeg prøver faktisk å være såpass at jeg putter det jeg misunner folk på en liste over ambisjoner her i livet (vel, førerkort er ganske langt nede på lista, må jeg innrømme).

Har du vært sjalu eller misunnelig på noen?

En million minutter uten arbeid

I dag har jeg vært borte fra arbeid i 1 408 320 minutter. Ca. Det tilsvarer 978 dager det. Det får meg til å tenke litt! Jeg har ikke vært i arbeid på snart 1000 dager! TUSEN! Jeg visste det ville ta tid for meg å komme meg da jeg ble syk, men trodde aldri jeg fremdeles skulle være uten jobb på denne tiden her!

Det er tungt å gå dag ut og dag inn uten noe å foreta seg. Man må gjøre noen tilpassninger slik at man ikke helt går fra vettet når man ikke er i stand til å jobbe for føden. Jeg vet det er noen "navere" der ute som synes det er greit å bare få penger i hånda sånn uten videre, men jeg vil helst føle jeg fortjener de få slantene som kommer inn på kontoen min. Derfor gjør jeg det jeg kan for at jeg skal kunne komme tilbake til samfunnet så jeg kan vite at jeg har jobba rompa av meg for nudlene og kneipen jeg kjøper på Rimi.

Noe som må tilpasses når man rusler rundt hjemme dagen lang, er arbeidsuniformen. Hjemmeværende har ikke uniformer, sier du? Jo, jeg vil påstå at de fleste har sin egen uniform. Min består av pysj og hundetøfler. Og en svær ulljakke utapå der. Hvis det kommer besøk, kan det være jeg bytter uglepysjen til en mer normal joggebukse. Men noen ganger er jeg litt hardcore og tenker bare "deal with it" og kjører uglepysj-stil all day long.

En annen ting som gradvis faller ut av den daglige rutinen, er finstell av hår og tryne. Når den eneste sosiale omgangen du har er med katten din flere dager i strekk, skjønner du at feit, svart eyeliner og roser i kinna er overflødig. Og for min del, så fant jeg akkurat ut at jeg ikke har gredd håret på noen uker. Nå går jeg altså rundt som en halvgal professor med lokkene strittende i alle mulige himmelretninger.

 Jeg håper ikke det er nødvendig, men jeg påpeker likevel at min personlige hygiene fremdeles er inntakt. Likevel må jeg påpeke at noen synes det er befriende å slippe å dusje på et par uker når de rusler hjemme i stua. Jeg er ikke en sånn en. Jeg liker lukten av shampo, og for å være ærlig så er det deilig å ha noe fast å gjøre 10 minutter av hver dag. Flokene i bakhodet mitt må jo tross alt vaskes!

Når man har vært utenfor arbeidsrutiner over lengre tid, er det noe annet som forandres. Nemlig døgnet. Hva er vel vitsen å stå opp klokka halv syv på morgenen når det eneste som venter deg er en sulten katt og mange, lange timer med ikke-no? Da er det jo bedre å legge seg halv syv på morgenen da, og sove hele dagen, så man kan være opplagt og gira når alle andre er ferdig og utslitte etter jobb! Og når man har fått seg en ny favorittserie på Netflix, kan man jo se 19 timer i strekk, uten at noen sier noe. Da har dag og natt ingen betydning. -Det er jo ikke akkurat som om du skal på jobb, liksom?

Noe jeg også har lagt merke til, er at alle rundt meg som jobber, likner zombier. De står opp, drikker kaffe, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, sover, står opp, drikker kaffe og så videre. De glemmer å sette pris på at de har en jobb, så de bare halv-overlever dagen, før de kan slenge seg på sofaen og se Paradise Hotel. Når jeg ser disse trøtte, blodskutte øynene bevege seg til eller fra arbeid, så tenker jeg at jeg kommer aldri til å bli sånn når jeg får meg jobb igjen! Jeg kommer til å nyte hver dag som om det er den siste.

Men hvem er det jeg lurer? Så fort jeg får stempelet friskmeldt, er alle disse tingene jeg har savnet som sykemeldt glemt, og jeg er tilbake til klagemuren og skriker etter helg. Sånn er det bare!