Hodesirkus

Jeg lever med konstant hodesirkus. Inni hodet mitt er det kaos hele tiden. Dere kan sammenlikne hodet mitt med scenen i et sirkus. Noen ganger er det bare sirkusdirektøren, altså meg, som er der. Andre ganger kan scenen være full av elefanter, sverdslukere, klovner, løver, linedansere og seler med partyhats på. Det er hverdagen min.

Jeg har nemlig psykiske problemer. Jeg er ikke så gal at jeg burde sitte innlåst på et polstra rom med tvangstrøye på, men det er vanskelig nok slik at jeg for tiden ikke fungerer i en arbeidssituasjon. Og det er jo frustrerende nok i seg selv, for jeg er jo bare tjue-og-noe år gammel. Å sitte hjemme hele dagen som en gammel pensjonert bestemor er ikke et liv du ser for deg før du har passert tredve, hvertfall.

Realiteten er nå en gang slik. Jeg sitter hjemme, med samboeren som også er hjemmeværende. Syke på hver vår måte. Jeg beundrer samboeren min for å holde ut med meg. Sirkuset mitt holder seg ikke alltid inni hodet mitt. Jeg må få utløp for det noen ganger, andre ganger braser det ut som en sirkuselefant som har sett en mus, og løper igjennom publikum for å slippe unna. Det kan umulig være lett å være i skuddlinja når jeg har det som værst. Men samboeren min er en ekte hverdagshelt. Jeg har alltid en favn å krype inn i når jeg trenger en klem.

Denne bloggen vil jeg bruke for å beskrive hvordan hverdagen min som psykisk syk er. Litt selvhjelp og egenterapi. Kanskje noen der ute kjenner seg igjen og kan føle seg pittelitt mindre alene?