Kritikk og drama

 Enkelte ting har blitt vanskelig for meg å takle med årene. Ta for eksempel kritikk. Det er kanskje vanlig for noen å føle seg tråkket på når noen kommer med kritikk, uansett om det er konstruktivt eller ikke. For meg er det til tider litt ekstremt. Dette har gjort at jeg gruet meg fryktelig for å dele denne bloggen med mine facebookvenner. Det høres kanskje rart ut, siden bloggen uansett er offentlig, men det er noe med å sette navnet mitt her som har virket litt truende. Jeg var livredd for å få negativ feedback og bare kritikk og kanskje til og med blitt gjort narr av.
Det skjedde jo ikke. Jeg fikk så mye fine ord og skryt, at jeg ble helt rørt! Jeg søkte egentlig ikke bekreftelse, men det fikk jeg i bøtter og spann du. Kanskje fordi jeg skriver om et tema som er vanskelig for mange å snakke om, men som er like reelt for de som for meg.

Tilbake til kritikk. Jeg er veldig var på all slags kritikk. Uansett. Riktignok kommer det ofte an på dagsformen og humøret mitt, men veldig ofte tar jeg alt innover meg. Jeg kan bli sinna, irritert, frustrert og faktisk føle en trang for å gråte når noen sier noe jeg oppfatter negativt. Jeg må trekke frem den stakkars samboeren min igjen da. Han får jo gjennomgå til tider. Hvis jeg lager middag til han, og han føler behov for å putte på litt ekstra salt, soya-saus eller kanskje litt ketchup, så kan jeg bli frustrert. For akkurat da, føles det ut som om den maten jeg brukte lang tid på å tilberede ikke er bra nok. Jeg vet jo at det ikke er tilfelle, for vi har jo forskjellig smak, og jeg også føler jo for å krydre opp maten jeg kan få servert andre steder.
Så hvorfor tar jeg sånn på vei når jeg får noe som minner om kritikk? Det vet jeg altså ikke. Det er ikke noe jeg greier å kontrollere. Sånn er det bare.
Jeg skriver ikke det her for at folk ikke skal kritisere meg, men forstå hvorfor jeg kan reagere som jeg gjør. Jeg mener ikke noe vondt hvis jeg blir sinna eller frustrert. Det går over.

En forklaring på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør på ting, er psyken min. Selvfølgelig. Den er jo ganske sentral. I disse dager gjennomgår jeg en kartlegging sammen med behandleren min, for å sette en endelig diagnose. Jeg vil ikke si hvilken diagnose som er mistenkt ennå, kanskje jeg forteller om det når diagnosen blir satt.

Det er betryggende for meg å vite at for hver diagnose, finnes en behandlingsmåte som kan gjøre slike små ting enklere for meg å håndtere i hverdagen. Og med en diagnose er det lettere å forklare mine nærmeste at det er ikke de som gjør noe galt, men det er en kjemisk uballanse i hjernen min som gjør at jeg innimellom reagerer på en "dramatisk" måte.

Er det noen flere som opplever slikt? Kjenner dere noen som overreagerer uten grunn?