fredag 5. september 2014

Angst.

http://www.researchismagic.org/2013/12/tag-blog-how-do-you-teach-the-magic-of-friendship/

Jeg kunne ikke kjøpe det jeg ville i butikken i dag. Ikke fordi jeg ikke hadde råd, men jeg klarte det bare ikke. Jeg var ikke alene, men likevel så kjente jeg panikken begynne å ta tak. Det føltes ut som om alle snudde seg og glodde stygt på meg. Dømte meg for det jeg putta i handlekurven. Det er som om jeg ser tankeboblene deres, jeg vet hva de tenker, mener og synes om meg. Du har ingenting å gjøre der. Du hører ikke til her. Hvem tror du at du er. Hvordan kan du synes det er greit å kjøpe det du gjør. Du er ikke velkommen. Når de er ferdig med å dømme meg, så går de tilbake til det vanlige. Å late som jeg ikke eksisterer. De ser forbi meg, over meg eller gjennom meg. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jeg ønsker bare å synke ned i et hull når det begynner sånn. Jeg vil fortest mulig ut av butikken. Ut i frisk luft og fort hjem til det som er trygt. Når jeg får samlet meg, så vet jeg jo at ingen brydde seg om hva jeg handlet. Det var ingen tankebobler der. Jeg vet ikke hva folkene tenker om meg. Det er bare angsten som putter det i hodet mitt. Det eneste virkelige er at de ikke ser meg. Noen ganger er det godt å vite, andre ganger gjør det litt vondt å være usynlig.


8 kommentarer:

  1. Veldig bra innlegg! Har det sånn selv, veldig ofte! Glad i deg kjære <3

    SvarSlett
  2. Kjenner godt til følelsen, angsten, tankene... :/
    *klem*

    SvarSlett
  3. Hjerne lyver når den forteller deg at du er ingenting verd.

    Håper du får bedre dager snart.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Innimellom kan hjernen være en god løgner!

      Slett