onsdag 1. oktober 2014

Bla, bla, bla

http://hades-o-bannon.deviantart.com/art/Bla-Bla-Bla-98588163

Jeg leste nettopp et innlegg på Dagbladet som heter "Fordelen ved å snakke feil". Det var et morsomt innlegg om hvordan man kan si feil ord på grunn av assosiering. Forfatteren skulle si ett ord, tenkte på et annet og resultatet ble knoting. Hun nevner som eksempel "videobombe" i stedet for "videokanon".

Fenomenet blir videre i innlegget beskrevet som metonymi, og er slettes ikke noe farlig eller uvanlig. Jeg har selv vært offer for metonymiske problemer, men det er så sjeldent at det plager meg ikke nevneverdig.

http://wrestlingwithtext.com/my-brief-and-uninsightful-recap/vol-105-tna-impact-2012-8-16

Derimot har jeg ett annet problem, og det er at jeg bytter om rekkefølgen på bokstaver. Det er noe som skjer mer enn sjeldent, for å si det sånn. Favoritten min må være at jeg kan si "hviddagsmil" i stedet for "middagshvil". Dette skjer såpass ofte at det irriterer meg. For dere som kjenner meg ganske godt, så vet dere at jeg er over gjennomsnittet interessert i språk. Og hva slags signal sender jeg ut når jeg ikke greier å holde tunga rett i munnen? Som oftest blir det bare komisk, men når jeg med min tendens til sosial angst, skal snakke med fremmede mennesker, så blir bokstavene blandet mer enn om jeg har kjørt dem i en blender. Det samme skjer når jeg er ivrig. Eller irritert. Når jeg er trøtt skjer det også. Det gir ikke akkurat mye rom for å snakke riktig her.

Et annet fenomen hos meg, som har gitt mange en god latter, er min ulidelige evne til å vektlegge ord feil. Jeg har et marerittminne fra ungdomsskolen, da vi skulle fremføre et miniprosjekt om verdensrommet. Jeg skulle snakke om en planet, mulig det var Mars. Og som sikkert mange andre i sine spede ungdomsår, kom et ord jeg aldri hadde hørt før. Polkalott. Sjenert som jeg var, turte jeg ikke spørre læreren om dette ordet, så jeg gjetta vilt, og gikk opp til kateteret og begynte mitt fantastiske mini-foredrag om planeten og dens polkalotter. Utalen jeg brukte, rimte med polkadotter. I det jeg sa ordet, begynte læreren og flere elever å le høyt av meg, hvor på jeg da lærte at det uttaltes pol-kalotter. Det var virkelig ikke i nærheten av polkagris eller polka-dans. Rødfargen som regjerte i ansiktet mitt da, kunne ha utkonkurert hvilken som helst tomat. Nå i dag, synes jeg dette er en fantastisk historie å fortelle, men som en klein 13-åring var det verdens undergang.

http://rateyourmusic.com/release/ep/lill_babs/itsy_bitsy_teenie_weenie_yellow_polka_dot_bikini/

Dette er ganske uskyldige talefeiler, vil jeg tro, men sagt i riktig, eller feil forsamling, kan det skape noen pinlige situasjoner for meg. Jeg har ennå ikke funnet ut av hva disse feilene kommer av, om det bare er meg som er ukonsentrert eller om det er noe mer dyptliggende årsaker. Forfatteren av innlegget i Dagbladet hevder det kan brukes til noe kreativt. Jeg håper det stemmer.

Hvis du har noen liknende opplevelser, vil jeg gjerne lese om dem! Og hvis du vet om det har noe navn, skrik ut!

1 kommentar:

  1. Kjenner meg så absolutt igjen, men i mitt tilfelle skyldes det nok sykdom (ikke for å skremme deg, altså). Når det skjer er jeg gjerne i en tilstand som er nesten-sovende, hjernen jobber tregt og samarbeider ikke med bevisstheten.

    Uff, det kan oppstå ubehagelige situasjoner, men med litt avstand, blir det morsomt.

    SvarSlett