lørdag 15. februar 2014

Hva er vel livet uten kriser?

Jeg har ikke forsvunnet helt fra internettet! Ustabilt nett og livet har forhindret meg i å notere ned tankene mine her. Jeg har en god unnskyldning eller to, altså.

Jeg må innrømme at den siste måneden har vært utrolig tøff og vanskelig for meg. Det har skjedd mange forandringer, noen negative, noen positive, og noen jeg ikke vet resultatet av ennå.
Det hele begynte med at vi sendte Nemo, ene katten vår, tilbake til den forrige eieren hans. Han hadde det rett og slett ikke bra hos oss, på grunn av Ronja, katten min. Heldigvis tok Nemo seg til rette med en gang han kom inn i sitt nye/gamle hus.


Deretter måtte jeg sende Ronja tilbake til faren min i Trøndelag, rett og slett fordi allergien min ikke takler det. Jeg har vært forferdelig allergisk mot katter over lengre tid, men allergimedisinene har greid å tatt bort de værste reaksjonene. Det siste året derimot, har jeg slitt med at ingen allergimedisiner har holdt. Det var med tungt hjerte jeg måtte putte henne inn i buret og sende henne nordover. Heldigvis får jeg sett henne hver gang jeg er på besøk, og det gjør det jo lettere. Dessverre så er jo dette et bevis på at jeg ikke kan ha katt lenger. Det føles rart, og helt forferdelig. Jeg er så glad i disse små pelsklumpene!


Dessverre så er ikke det slutten på den tragiske tiden min. På samme kveld som jeg sendte vekk Ronja, tok jeg og kjæresten en alvorsprat. En veldig alvorlig prat. Den varte vel egentlig i mange dager. Jeg har nemlig følt meg litt fastlåst og ensom her hvor vi bor. Verken kjæresten eller meg har arbeid, så vi har gått oppå hverandre i alt for lang tid. Jeg har ikke sett vennene mine så ofte som jeg har villet, og avstander til ting er alt for lange. Jeg fikk litt nok, for å si det sånn.

http://img.wonkette.com/wp-content/uploads/2013/06/bear-talk.jpg


Vi ble enig om å ikke gjøre det slutt. Vi skal prøve på nytt, men jeg skulle flytte ut. Derfor har jeg nå flyttet til moren min og stefaren min. For en periode. Ikke akkurat kjempekult å flytte hjem igjen, men sånn går det når man må livnære seg på NAV inntil kropp og sjel er klar til å komme tilbake til samfunnet igjen. Både jeg og kjæresten har masse å tenke over, gruble over og jobbe med. Vi ble enig om at ting kanskje gikk litt kjapt i svingene da vi ble sammen og så ble samboere etter knappe to måneder. Sånn er det bare. Omstendighetene gjorde at vi tok det valget den gangen, og nå prøver vi å rydde opp i det.

Jeg skal ikke lyve. Det er dritvanskelig å bo borte fra kjæresten. Men samtidig så føles det befriende. Ingen mennesker har godt av å være sammen 24 timer i døgnet over lang, lang tid. Jeg trengte enn pause, og jeg trenger det ennå. Jeg er glad i kjæresten min, og jeg vet han er glad i meg. Hvem vet hva som skjer i fremtiden, men jeg er glad for at jeg ikke gav opp kampen og gjorde det slutt med en gang.

http://www.kulfoto.com/animals-pictures/21678/dont-wanna-be-owl-by-myself

Dagene går til grubling og selvgransking. Hva gjorde jeg galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var bra? For å være ærlig, så tror jeg vi burde flyttet sammen senere, og ikke midt ute i ødemarken. Mye hadde vært annerledes da. Men nå har vi sett det værste hos hverandre, og bestemmer vi oss for å bo sammen igjen, så vet vi hvilke feller vi må unngå.

Er det noen andre som har vært borti liknende situasjoner? Jeg vil gjerne høre! All tips og råd mottas med stor takknemlighet.