Hva er vel livet uten kriser?

Jeg har ikke forsvunnet helt fra internettet! Ustabilt nett og livet har forhindret meg i å notere ned tankene mine her. Jeg har en god unnskyldning eller to, altså.

Jeg må innrømme at den siste måneden har vært utrolig tøff og vanskelig for meg. Det har skjedd mange forandringer, noen negative, noen positive, og noen jeg ikke vet resultatet av ennå.
Det hele begynte med at vi sendte Nemo, ene katten vår, tilbake til den forrige eieren hans. Han hadde det rett og slett ikke bra hos oss, på grunn av Ronja, katten min. Heldigvis tok Nemo seg til rette med en gang han kom inn i sitt nye/gamle hus.

Deretter måtte jeg sende Ronja tilbake til faren min i Trøndelag, rett og slett fordi allergien min ikke takler det. Jeg har vært forferdelig allergisk mot katter over lengre tid, men allergimedisinene har greid å tatt bort de værste reaksjonene. Det siste året derimot, har jeg slitt med at ingen allergimedisiner har holdt. Det var med tungt hjerte jeg måtte putte henne inn i buret og sende henne nordover. Heldigvis får jeg sett henne hver gang jeg er på besøk, og det gjør det jo lettere. Dessverre så er jo dette et bevis på at jeg ikke kan ha katt lenger. Det føles rart, og helt forferdelig. Jeg er så glad i disse små pelsklumpene!

Dessverre så er ikke det slutten på den tragiske tiden min. På samme kveld som jeg sendte vekk Ronja, tok jeg og kjæresten en alvorsprat. En veldig alvorlig prat. Den varte vel egentlig i mange dager. Jeg har nemlig følt meg litt fastlåst og ensom her hvor vi bor. Verken kjæresten eller meg har arbeid, så vi har gått oppå hverandre i alt for lang tid. Jeg har ikke sett vennene mine så ofte som jeg har villet, og avstander til ting er alt for lange. Jeg fikk litt nok, for å si det sånn.

Vi ble enig om å ikke gjøre det slutt. Vi skal prøve på nytt, men jeg skulle flytte ut. Derfor har jeg nå flyttet til moren min og stefaren min. For en periode. Ikke akkurat kjempekult å flytte hjem igjen, men sånn går det når man må livnære seg på NAV inntil kropp og sjel er klar til å komme tilbake til samfunnet igjen. Både jeg og kjæresten har masse å tenke over, gruble over og jobbe med. Vi ble enig om at ting kanskje gikk litt kjapt i svingene da vi ble sammen og så ble samboere etter knappe to måneder. Sånn er det bare. Omstendighetene gjorde at vi tok det valget den gangen, og nå prøver vi å rydde opp i det.

Jeg skal ikke lyve. Det er dritvanskelig å bo borte fra kjæresten. Men samtidig så føles det befriende. Ingen mennesker har godt av å være sammen 24 timer i døgnet over lang, lang tid. Jeg trengte enn pause, og jeg trenger det ennå. Jeg er glad i kjæresten min, og jeg vet han er glad i meg. Hvem vet hva som skjer i fremtiden, men jeg er glad for at jeg ikke gav opp kampen og gjorde det slutt med en gang.

Dagene går til grubling og selvgransking. Hva gjorde jeg galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var bra? For å være ærlig, så tror jeg vi burde flyttet sammen senere, og ikke midt ute i ødemarken. Mye hadde vært annerledes da. Men nå har vi sett det værste hos hverandre, og bestemmer vi oss for å bo sammen igjen, så vet vi hvilke feller vi må unngå.

Er det noen andre som har vært borti liknende situasjoner? Jeg vil gjerne høre! All tips og råd mottas med stor takknemlighet.

Leieboer med kjæledyr

Jeg har en fast morgenrutine. Før jeg kommer meg ut av senga, skumleser jeg nyheter fra sol.no sine sider. Der kom jeg over en artikkel som vekket meg litt mer enn vanlig. Det sto nemlig om ei jente som ikke finner seg leilighet på grunn av at huseiere ikke godtar kjæledyr. Dette problemet har nemlig jeg også hatt, og har for så vidt ennå også. Samboeren min og meg har jo to katter, og planer om å flytte mer sentralt i løpet av neste år. Men hvis man kikker kjapt gjennom leieannonsene på finn, så står det på så godt som alle; "ingen dyr tillat".

Jeg synes det er litt merkelig jeg da. Hvorfor kan man ikke ha kjæledyr? I artikkelen står det at huseierene frykter slitasje, og i kommentarene under er det mange som mener det er lukt og skader de er redde for. Da har jeg noen spørsmål.. Hva er vitsen med depositum hvis ikke pengene kan dekke eventuelle skader fra kjæledyr? Hvis huseierene er så redde for skader, da kan de jo ikke leie ut til folk med barn heller? Unger kan jo tross alt tegne på veggen eller parketten, de kan tisse på gulvet de også, like mye som kjæledyra.

Hvis leilighetene ikke har depositum kan jeg si meg enig i at kjæledyr, men også unger, ikke har noe der å gjøre. De fleste leilighetene i dag har et depositum på tre ganger husleie, det burde man jo kunne komme langt med. I tillegg vil jeg foreslå, at dersom leietaker har dyr, kan det være et felt i leiekontrakten hvor det står at leietaker er ansvarlig for eventuelle skader dyret påfører leiligheten. Jeg som både leietaker og katteeier hadde gladelig signert dette for å kunne bo et sted. Jeg som katteeier vet jo også at kattene mine er renslige og veloppdragne, så jeg vet at dette ikke er en risiko for meg. Leietakere som ikke vil signere, har kanskje ikke god nok styring på dyra sine, og da kan de bare ha det så godt etter min mening. Vil man få ting på sin måte, må man være villig til å ofre noe (i dette tilfelle, penger).

Jeg skjønner jo at i enkelte tilfeller så kan det være vanskelig å ha kjæledyr i leide boliger. Jeg har forståelse hvis huseier kommer med en rettferdig årsak, som for eksempel at man har felles gang og ungene deres har astma. Jeg respekterer det. Jeg respekterer også hvis huseiere er skeptisk til hunder, for de kan jo bjeffe. Men dette burde gå på leietaker, kanskje leietakeren med den søte lille hunden kan vise frem bevis fra dressurkurs.

Uansett, poenget mitt er at man som huseier og leietaker må ta noen sjanser. Huseier burde se an leietakerene, leietakerene burde være villig til å erstatte dersom noe hadde blitt ødelagt. Da tror jeg mye hadde løst seg.

Her har dere forresten artikkelen jeg leste om Deborah som ikke får leie.

Litt trist

Nå har kjære lille Amy reist fra oss, til et nytt fosterhjem. Amy fungerte dessverre ikke sammen med Ronja og Nemo, så vi ble nødt for å gi henne fra oss. Det ble litt trist, og litt tomt her uten henne. Hun er en ekstremt kosete kattepus, og leker mye for seg selv. Derfor merkes det ekstra godt at det mangler noen puselabber.

Nå skal Ronja og Nemo få komme seg etter noen stressende uker, så skal vi ta inn noen andre kattunger. Vi gir oss ikke så lett! Det er så mange katter som trenger et sted å være, med litt ekstra kos og litt ekstra stell. Når både meg og kjæresten er hjemmeværende, så synes jeg vi kan ofte litt husrom og tid på en stakkars pusesjel.

Jeg anbefaler alle som har litt plass og litt tid til overs å kontakte dyrebeskyttelsen i nærmiljøet. Har du mulighet, så hjelp noen dyr i nød!