Hva er vel livet uten kriser?

Jeg har ikke forsvunnet helt fra internettet! Ustabilt nett og livet har forhindret meg i å notere ned tankene mine her. Jeg har en god unnskyldning eller to, altså.

Jeg må innrømme at den siste måneden har vært utrolig tøff og vanskelig for meg. Det har skjedd mange forandringer, noen negative, noen positive, og noen jeg ikke vet resultatet av ennå.
Det hele begynte med at vi sendte Nemo, ene katten vår, tilbake til den forrige eieren hans. Han hadde det rett og slett ikke bra hos oss, på grunn av Ronja, katten min. Heldigvis tok Nemo seg til rette med en gang han kom inn i sitt nye/gamle hus.

Deretter måtte jeg sende Ronja tilbake til faren min i Trøndelag, rett og slett fordi allergien min ikke takler det. Jeg har vært forferdelig allergisk mot katter over lengre tid, men allergimedisinene har greid å tatt bort de værste reaksjonene. Det siste året derimot, har jeg slitt med at ingen allergimedisiner har holdt. Det var med tungt hjerte jeg måtte putte henne inn i buret og sende henne nordover. Heldigvis får jeg sett henne hver gang jeg er på besøk, og det gjør det jo lettere. Dessverre så er jo dette et bevis på at jeg ikke kan ha katt lenger. Det føles rart, og helt forferdelig. Jeg er så glad i disse små pelsklumpene!

Dessverre så er ikke det slutten på den tragiske tiden min. På samme kveld som jeg sendte vekk Ronja, tok jeg og kjæresten en alvorsprat. En veldig alvorlig prat. Den varte vel egentlig i mange dager. Jeg har nemlig følt meg litt fastlåst og ensom her hvor vi bor. Verken kjæresten eller meg har arbeid, så vi har gått oppå hverandre i alt for lang tid. Jeg har ikke sett vennene mine så ofte som jeg har villet, og avstander til ting er alt for lange. Jeg fikk litt nok, for å si det sånn.

Vi ble enig om å ikke gjøre det slutt. Vi skal prøve på nytt, men jeg skulle flytte ut. Derfor har jeg nå flyttet til moren min og stefaren min. For en periode. Ikke akkurat kjempekult å flytte hjem igjen, men sånn går det når man må livnære seg på NAV inntil kropp og sjel er klar til å komme tilbake til samfunnet igjen. Både jeg og kjæresten har masse å tenke over, gruble over og jobbe med. Vi ble enig om at ting kanskje gikk litt kjapt i svingene da vi ble sammen og så ble samboere etter knappe to måneder. Sånn er det bare. Omstendighetene gjorde at vi tok det valget den gangen, og nå prøver vi å rydde opp i det.

Jeg skal ikke lyve. Det er dritvanskelig å bo borte fra kjæresten. Men samtidig så føles det befriende. Ingen mennesker har godt av å være sammen 24 timer i døgnet over lang, lang tid. Jeg trengte enn pause, og jeg trenger det ennå. Jeg er glad i kjæresten min, og jeg vet han er glad i meg. Hvem vet hva som skjer i fremtiden, men jeg er glad for at jeg ikke gav opp kampen og gjorde det slutt med en gang.

Dagene går til grubling og selvgransking. Hva gjorde jeg galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var bra? For å være ærlig, så tror jeg vi burde flyttet sammen senere, og ikke midt ute i ødemarken. Mye hadde vært annerledes da. Men nå har vi sett det værste hos hverandre, og bestemmer vi oss for å bo sammen igjen, så vet vi hvilke feller vi må unngå.

Er det noen andre som har vært borti liknende situasjoner? Jeg vil gjerne høre! All tips og råd mottas med stor takknemlighet.

Å bo med kjæresten sin

Jeg har reflektert over det å være samboer. Det er mye som veier både for og i mot det å fakisk bo sammen med kjæresten sin, og nå har jeg noen måneders erfaring med dette. Jeg føler meg derfor veldig kvalifisert for å lage et innlegg med noen positive og negative sider med å ikke bo alene lenger.

Positivt: Man slipper å spise middag alene. Dette er et stort pluss! Det er alltid kjipt å lage middag selv, og måtte spise den alene i tillegg. Når man er to, kan man faktisk ta seg tid til å lage litt god middag.

Negativt: Det finnes ikke rom for sushi, linsesuppe eller annet sunt snadder man liker! En ekte mann skal ha kjøtt. Helst kjøtt, med kjøtt ved siden av, og litt ekstra kjøtt oppå toppen. Nå skal det sies at jeg er litt heldig da, Håvard spiser det meste jeg lager, men det er en del goder jeg må sløyfe.

Positivt: Man slipper å stresse med å dra ut i helgene og stæsje deg opp i håp om å finne drømmeprinsen. Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg slipper å stå i kø blandt svette, illeluktende mennesker i helgene. Nå kan jeg bruke helgene på å sitte i armkroken til kjæresten og se på nrk.

Negativt. Man drar ikke ut lenger! Ja, man slipper å føle at man må ut, men resultatet blir jo at man aldri drar ut. Det blir for komfortabelt å sitte i sofaen med joggis og håret i en høysåte på toppen av hodet. Og de gangene man faktisk drar ut, må vi tåle å høre at vi "aaaaaldri drar ut lenger", eller "det er jammen meg på tide at dere kommer dere ut igjen!"

Positivt: Å sitte i armkroken og se film. Det er så koselig! Enten det er en skummel skrekkfilm, eller en romantisk komedie, føles det trygt og fint å ha en arm rundt seg.

Negativt: Å aldri få sett disse "guilty pleassure"-filmene. Ja, jeg snakker om Twilight, Clueless, Bring it On, Legally blonde, osv.. Det er ikke egnet for kjæresteøyne. Men så er det jo filmer han ikke får sett også da, som f.eks Saving private ryan og andre krigsfilmer. Det blir nok likt fordelt, tenker jeg.

Positivt: Å alltid vite at man har en date! Enten det være seg julebord, familieselskap eller andre sosiale happenings. Det er fint. Det å slippe å dra i bryllup solo føles som en fantastisk befrielse.

Negativt: Hmmm.. Tror jammen ikke det er noe negativt med å ha en fast date, jeg. Du kjenner kjæresten, kjæresten kjenner deg, dere har faste tegn for å vise når det er på tide å dra hjem, og man kan sitte å snakke dritt om andre på festen uten å være redd for å drite på leggen.

Positivt: Å ikke sove alene lenger. Det er noe trygt og koselig med å ha noen å sove sammen med. Å ha noen å småprate med før man sovner er det beste!

Negativt: Å ikke sove alene lenger. Man må faktisk dele seng. Høre på snorking, skjæring av tenner eller prating i søvne. Noen tar hele senga, andre tar dyna. Det er koselig å ikke sove alene, men det er faktisk litt deilig å kunne ha senga for seg selv innimellom.

 Positivt: Dette er kanskje litt lite romantisk, men det er veldig positivt. Å kunne dele på utgiftene! Det er dyrt å være singel i Norge. Mat er dyrt, strøm er dyrt, tak over hodet er dyrt, man må nesten være to for å kunne ha en grei standard. Tro meg, det har jeg erfart på både godt og vondt. Det føles betryggende å være to om utgiftene, og det blir lettere å spare til hardere tider når man ikke er alene om alt.

Negativt: Når man bor sammen, blir man jo kjent med kjæresten sine positive og negative sider. Du kan finne ut at han er ekstremt god til å henge hyller, vaske opp eller holde stua ryddig, men så har han mindre gode sider som f.eks skittentøy på gulvet, våte håndklær på badet og at du må mase for at han skal ta ut søpla. Det stopper dessverre ikke der. For han får jo se hvor rotete du er på kjøkkenet til tross for at du lager god mat, og at du drøyer klesvasken til det er tomt i skapet. Man må verdsette de positive egenskapene, og akseptere de negative, for det finnes jo tross alt ingen som er helt perfekt.

Positvt: Du har alltid noen å prate med! Du slipper å føle deg ensom, og hvis du er nedfor, har du alltid en god skulder å gråte på. Å få trøst av den du er mest glad i, er noe å virkelig sette pris på.

Negativt: Det blir vanskelig å få alenetid hvis du har behov for det. Da må man enten gå en tur, eller sende kjæresten ut. Eller, trekke seg tilbake på soverommet, spesielt hvis man ikke har stor nok bopæl til å ha flere oppholdsrom.

Positivt: Man får en større familie, siden du har en svigerfamilie også. Det er hyggelig å være sammen med familien til kjæresten, og for å være helt ærlig, så er det flere å dra på middag til hvis man har dårlig råd.

Negativt: Man får en større familie. Det betyr flere familieselskap, flere å kjøpe gaver til og flere å forholde seg til. Det er ikke så veldig negativt, men er du heldig nok så kan du få en kjempediger familieskare, og da er det vel nesten ikke nok dager i året til å treffe alle sammen.

Å ha en kjæreste å bo sammen med er jeg evig takknemlig for. Selv om vi kan glefse litt til hverandre noen ganger, så er vi jo faktisk glad i hverandre. Man kan ikke gå oppå hverandre og forvente at det er en dans på roser. Jeg og Håvard er jo faktisk litt utfordret der, siden ingen av oss har en jobb. Likevel er jeg sikker på at når den dagen kommer at jeg får meg en jobb, så kommer jeg sikkert til å savne de dagene vi bare kunne være late sammen hele tiden. Det gjelder å sette pris på det man har, før det blir borte.