Å lære av erfaringer

Jeg la meg selv inn på psykiatrisk avdeling i fjor rundt påsketider. Det var beregnet tre uker for meg der inne. De tre ukene kommer jeg aldri til å glemme. Jeg synes ikke akkurat oppholdet hjalp så mye på psyken min, men det jeg erfarte har kommet godt med, og jeg lærte mye av systemet, men mest av de jeg var innlagt sammen med.

Det var ikke noe alvorlig galt med meg, jeg var riktig nok deprimert og trengte å komme bort fra hverdagen. Det var deilig å være der til å begynne med. Jeg hadde noen å snakke med døgnet rundt hvis jeg ville, men jeg var skeptisk til de andre der. Det var jo de som var gale, ikke meg. Så feil kan man ta. Etter å ha blitt kjent med dem, lærte jeg at de var de mest sympatiske og empatiske menneskene som finnes. Det var full forståelse for alt. Hvis jeg sa jeg var sliten, så var det nok. Jeg trengte ikke å forklare meg for noen (bortsett fra de som jobbet der, selvfølgelig). De skjønte meg, og det var uvant.

De tre ukene ble som en boble for meg. Noen ganger lengter jeg tilbake, for å kunne omgås mennesker som vet hvordan det er å være deprimert, ha angst, å plutselig bli så utmattet at du bare har lyst til å legge deg ned akkurat der du er for å grine. Jeg savner å ikke måtte forklare meg hele tiden. For å se på det litt svart-hvitt, så er det ikke lett for en som er frisk, å skjønne hvordan det er å være syk.

Det er så mye mistanker rundt det å være psykisk syk. Folk sier at man må ta seg sammen, alle er jo deppa til tider. Ja, alle kan være deppa noen ganger, selvfølgelig. Men hva når denne følelsen tar overhånd? Når hele dagen, uka, måneden, året er gjennomsyret av en tung sky som henger over hodet konstant? Hva med alle de gangene du våkner og er mer trøtt og utslitt enn da du la deg kvelden før? Hva med alle gangene du er trøtt og sliten mens du drømmer? Det kaller ikke jeg å være deppa. Det er depresjon.

Jeg tenker ofte på de personene jeg ble kjent med da jeg var innlagt. Noen har det gått bra med, noen overlevde ikke utskrivelsen. Jeg lærte en meget viktig ting i løpet av de tre ukene. Systemet er avgjørende for hvordan livet på utsiden av sykehuset blir. Jeg personlig føler jeg fikk en bra oppfølging, men jeg vet at noen ikke fikk det. Noen ble nesten kastet ut før de var klare. Kastet ut i en hard verden som ikke har forståelse for at hodet ikke alltid er logisk. Hvis du er uheldig og støter på feil person i et slikt system, så kan du møte på problemer gang på gang. Jeg er evig takknemlig for at jeg stort sett har hatt gode støttespillere, men jeg ser jo at i et slikt system er vi ikke mennesker lenger, men en brikke som må flyttes på.

Etter de tre ukene jeg var innlagt, følte jeg ikke så stor forandring. Men jeg følte meg rik på lærdom likevel. Jeg, som sikkert mange fler, dømte folk som var innlagt. Helt til jeg var der selv. Jeg er så takknemlig for å ha møtt disse menneskene, det var de som lærte meg at jeg må akseptere situasjonen jeg er i. Jeg må akseptere at jeg ikke greier ting lenger, som jeg greide før. Men jeg kommer til å klare det, jeg kommer meg ut av den grøfta jeg er i akkurat nå. Jeg må bare ta tiden til hjelp. Selv om mine medpasienter ikke akkurat sa det med disse ordene, så var det et budskap i de historiene de delte med meg.

Nå er jo ting ganske mye bedre for meg, men jeg har fremdeles en lang vei jeg må gå. Det er verdt bryet og slitet, for til slutt kommer jeg til å nå målet mitt, og jeg gleder meg til den dagen. Jeg gleder meg til jeg kan si jeg har jobbet meg gjennom depresjoner og andre diagnoser, og kan leve et normalt liv med en utdannelse eller en jobb jeg setter pris på. Jeg gleder meg til den dagen jeg våkner uthvilt og opplagt.

Det er mye å se fram til, og det er så verdt å jobbe for!