Sirkus i hodesirkuset

Jeg har akkurat lagt meg ned på sofaen for litt etterlengtet hvile. Jeg er litt mer sliten enn vanlig og kjenner det sliter mer enn vanlig å skulle gjøre noe. Men når jeg nå har lagt meg godt til rette under varme tepper og med fyr i ovnen, så begynner det. Tankekjøret. Det begynner med at jeg nynner på den utrolig slitsomme "scatman"-sangen. De av dere som er født på riktig side av 90-tallet kan kanskje huske den. Hvorfor akkurat den låta skal sette seg fast i hodet mitt nå er et godt spørsmål. Jeg har vel ikke hørt den siden jeg gikk med posebukser, ufosolbriller og hårmaskara i panna.

I det jeg aksepterer at hvilen min blir akkompagnert av 90-tallet, begynner tankene å vandre. Å, hvor de vandrer! Alt fra hvordan jeg skal lage saus til kalkunen på julaften, til hva jeg skal pakke ned når jeg skal ned til østlandet en tur, til hvordan dongeribukser egentlig lages (er stoffet vevd? Det ser vevd ut). Dere må tro det er slitsomt bak alt håret jeg har altså.

Alt jeg ønsker er å hvile litt i pledd-kokongen min før jeg skal gjøre husarbeid. Men hverken scatman eller dongeribuksa har tenkt å gi meg fred. Heldigvis er sånne tanker ganske harmløse. Innimellom alt virrvarret, kommer tanker jeg MÅ tenke på, men helst har lyst til å utsette. Hva skjer til neste år? Blir det leilighet på meg? Kommer NAV til å holde hva de lover? Hvilke papirmøller venter meg?

*Grøss* Jeg putter de alvorlige tankene under en mer hyggelig tanke om julehandel. Men akk, det er ikke akkurat noe jeg blir mer avslappet av det heller! Hva skal jeg gi i gaver? Når får jeg handlet? Når skal jeg pynte til jul? Jeg må kjøpe juletre!

Plutselig ringer alarmen min. Den halvtimen jeg skulle slappe av på, er borte. Den ligger havarert i en julestrid med scatman surrende som en hissig klegg. Jeg ligger og stirrer snurt opp i taket før jeg kommer på at den beste måten å få vekk tankekjør på, er å dele den med andre. Frem med bloggen!

Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg egentlig skulle begynne med husarbeid etter hvilen, men siden det ikke ble hvile, prokrastinerer jeg litt i stedet. Det er nemlig noe jeg kan!

Hvor mange av dere blir distrahert av tanker og sanger? Og har dere fått scatman på hjernen ennå?

To flyttinger og ett sukk

Ah, blogg. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal skrive om. Hva som passer seg å dele med gud og hver mann. Jeg vil ikke skrive om hvor lenge det er siden sist jeg blogget, eller hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Det blir jo mer som å skrifte i den katolske kirken. Sist jeg sjekket var ikke bloggverdenen en religion.

Det jeg derimot kan fortelle om, er at jeg har flyttet to ganger siden sist. Nå er jeg tilbake i Nord-Trøndelag, der jeg stammer fra. Det er vanskelig å forklare hvorfor uten å høres bitter ut, men jeg har problemer med å få hjelp fra de instansene som skal hjelpe meg å komme ut i arbeid og tilbake i samfunnet. Helt enkelt.

Som en del av NAV-systemet og andre systemer, kan jeg si at jeg har fått ganske god innsikt i hvordan man skal være syk. Du kan rett og slett ikke være syk, for da blir lite gjort. Jeg har aldri fulgt opp ting så mye, eller tatt så mange telefoner som etter jeg ble sykemeldt. Jeg må passe på at etat nr.1 sender papirene, per brev (fordi e-post er alt for enkelt) til etat nr.2, og de må ringes og purres på et par ganger. Jeg må søke nord og ned på internett om sykdommer og symptomer jeg har, fordi jeg får motstridende beskjed fra de utallige legene jeg går til. Jeg har måttet flytte hjem til faren min, siden arbeidsavklaringspengene ikke er nok til å dekke dagens leieutgifter. På grunn av all flyttingen min, er psyken min litt sliten, men jeg fikk avslag på distriktspsykiatrisk sykehus siden de mente jeg var for frisk, deretter henvist til psykiatrisk sykepleier, og ble avvist der også fordi jeg trengte mer behandling enn hva de kunne tilby meg.

Her er jeg da. Tilbake på pikerommet i en alder av 27 år. Det er ikke akkurat stas, men alternativet var å bo i telt. Jeg håper jeg kan slå meg litt til ro her nå, at jeg møter hyggelige og åpne mennesker i de forskjellige etater og systemer jeg må innom. Akkurat nå står jeg uten behandler i psykiatrien, og det synes jeg er litt kjipt for å være ærlig. Jeg liker ikke at hele saken min står stille, det betyr nemlig at det tar lenger tid før jeg får svar på spørsmål og finner ut når (eller om) jeg kommer ut i arbeid igjen.

Håpet mitt er at jeg kan få meg et eget sted å bo snart. Det har mye å si på ens selvtillit at man kan være selvforsynt og selvstendig, men på grunn av alt rundt meg føler jeg meg redusert til en pinglete tenåring uten grep på noe som helst.

For å avslutte mitt noe furtent innlegg med noe litt mer positivt, kan jeg jo si at jeg har ikke gitt opp helt. Jeg er fremdeles opptimistisk og satser på at ting ordner seg. Men som alle vet, ting tar ulidelig lang tid noen ganger.