Sirkus i hodesirkuset

Jeg har akkurat lagt meg ned på sofaen for litt etterlengtet hvile. Jeg er litt mer sliten enn vanlig og kjenner det sliter mer enn vanlig å skulle gjøre noe. Men når jeg nå har lagt meg godt til rette under varme tepper og med fyr i ovnen, så begynner det. Tankekjøret. Det begynner med at jeg nynner på den utrolig slitsomme "scatman"-sangen. De av dere som er født på riktig side av 90-tallet kan kanskje huske den. Hvorfor akkurat den låta skal sette seg fast i hodet mitt nå er et godt spørsmål. Jeg har vel ikke hørt den siden jeg gikk med posebukser, ufosolbriller og hårmaskara i panna.

I det jeg aksepterer at hvilen min blir akkompagnert av 90-tallet, begynner tankene å vandre. Å, hvor de vandrer! Alt fra hvordan jeg skal lage saus til kalkunen på julaften, til hva jeg skal pakke ned når jeg skal ned til østlandet en tur, til hvordan dongeribukser egentlig lages (er stoffet vevd? Det ser vevd ut). Dere må tro det er slitsomt bak alt håret jeg har altså.

Alt jeg ønsker er å hvile litt i pledd-kokongen min før jeg skal gjøre husarbeid. Men hverken scatman eller dongeribuksa har tenkt å gi meg fred. Heldigvis er sånne tanker ganske harmløse. Innimellom alt virrvarret, kommer tanker jeg MÅ tenke på, men helst har lyst til å utsette. Hva skjer til neste år? Blir det leilighet på meg? Kommer NAV til å holde hva de lover? Hvilke papirmøller venter meg?

*Grøss* Jeg putter de alvorlige tankene under en mer hyggelig tanke om julehandel. Men akk, det er ikke akkurat noe jeg blir mer avslappet av det heller! Hva skal jeg gi i gaver? Når får jeg handlet? Når skal jeg pynte til jul? Jeg må kjøpe juletre!

Plutselig ringer alarmen min. Den halvtimen jeg skulle slappe av på, er borte. Den ligger havarert i en julestrid med scatman surrende som en hissig klegg. Jeg ligger og stirrer snurt opp i taket før jeg kommer på at den beste måten å få vekk tankekjør på, er å dele den med andre. Frem med bloggen!

Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg egentlig skulle begynne med husarbeid etter hvilen, men siden det ikke ble hvile, prokrastinerer jeg litt i stedet. Det er nemlig noe jeg kan!

Hvor mange av dere blir distrahert av tanker og sanger? Og har dere fått scatman på hjernen ennå?

To flyttinger og ett sukk

Ah, blogg. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal skrive om. Hva som passer seg å dele med gud og hver mann. Jeg vil ikke skrive om hvor lenge det er siden sist jeg blogget, eller hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Det blir jo mer som å skrifte i den katolske kirken. Sist jeg sjekket var ikke bloggverdenen en religion.

Det jeg derimot kan fortelle om, er at jeg har flyttet to ganger siden sist. Nå er jeg tilbake i Nord-Trøndelag, der jeg stammer fra. Det er vanskelig å forklare hvorfor uten å høres bitter ut, men jeg har problemer med å få hjelp fra de instansene som skal hjelpe meg å komme ut i arbeid og tilbake i samfunnet. Helt enkelt.

Som en del av NAV-systemet og andre systemer, kan jeg si at jeg har fått ganske god innsikt i hvordan man skal være syk. Du kan rett og slett ikke være syk, for da blir lite gjort. Jeg har aldri fulgt opp ting så mye, eller tatt så mange telefoner som etter jeg ble sykemeldt. Jeg må passe på at etat nr.1 sender papirene, per brev (fordi e-post er alt for enkelt) til etat nr.2, og de må ringes og purres på et par ganger. Jeg må søke nord og ned på internett om sykdommer og symptomer jeg har, fordi jeg får motstridende beskjed fra de utallige legene jeg går til. Jeg har måttet flytte hjem til faren min, siden arbeidsavklaringspengene ikke er nok til å dekke dagens leieutgifter. På grunn av all flyttingen min, er psyken min litt sliten, men jeg fikk avslag på distriktspsykiatrisk sykehus siden de mente jeg var for frisk, deretter henvist til psykiatrisk sykepleier, og ble avvist der også fordi jeg trengte mer behandling enn hva de kunne tilby meg.

Her er jeg da. Tilbake på pikerommet i en alder av 27 år. Det er ikke akkurat stas, men alternativet var å bo i telt. Jeg håper jeg kan slå meg litt til ro her nå, at jeg møter hyggelige og åpne mennesker i de forskjellige etater og systemer jeg må innom. Akkurat nå står jeg uten behandler i psykiatrien, og det synes jeg er litt kjipt for å være ærlig. Jeg liker ikke at hele saken min står stille, det betyr nemlig at det tar lenger tid før jeg får svar på spørsmål og finner ut når (eller om) jeg kommer ut i arbeid igjen.

Håpet mitt er at jeg kan få meg et eget sted å bo snart. Det har mye å si på ens selvtillit at man kan være selvforsynt og selvstendig, men på grunn av alt rundt meg føler jeg meg redusert til en pinglete tenåring uten grep på noe som helst.

For å avslutte mitt noe furtent innlegg med noe litt mer positivt, kan jeg jo si at jeg har ikke gitt opp helt. Jeg er fremdeles opptimistisk og satser på at ting ordner seg. Men som alle vet, ting tar ulidelig lang tid noen ganger.

En million minutter uten arbeid

I dag har jeg vært borte fra arbeid i 1 408 320 minutter. Ca. Det tilsvarer 978 dager det. Det får meg til å tenke litt! Jeg har ikke vært i arbeid på snart 1000 dager! TUSEN! Jeg visste det ville ta tid for meg å komme meg da jeg ble syk, men trodde aldri jeg fremdeles skulle være uten jobb på denne tiden her!

Det er tungt å gå dag ut og dag inn uten noe å foreta seg. Man må gjøre noen tilpassninger slik at man ikke helt går fra vettet når man ikke er i stand til å jobbe for føden. Jeg vet det er noen "navere" der ute som synes det er greit å bare få penger i hånda sånn uten videre, men jeg vil helst føle jeg fortjener de få slantene som kommer inn på kontoen min. Derfor gjør jeg det jeg kan for at jeg skal kunne komme tilbake til samfunnet så jeg kan vite at jeg har jobba rompa av meg for nudlene og kneipen jeg kjøper på Rimi.

Noe som må tilpasses når man rusler rundt hjemme dagen lang, er arbeidsuniformen. Hjemmeværende har ikke uniformer, sier du? Jo, jeg vil påstå at de fleste har sin egen uniform. Min består av pysj og hundetøfler. Og en svær ulljakke utapå der. Hvis det kommer besøk, kan det være jeg bytter uglepysjen til en mer normal joggebukse. Men noen ganger er jeg litt hardcore og tenker bare "deal with it" og kjører uglepysj-stil all day long.

En annen ting som gradvis faller ut av den daglige rutinen, er finstell av hår og tryne. Når den eneste sosiale omgangen du har er med katten din flere dager i strekk, skjønner du at feit, svart eyeliner og roser i kinna er overflødig. Og for min del, så fant jeg akkurat ut at jeg ikke har gredd håret på noen uker. Nå går jeg altså rundt som en halvgal professor med lokkene strittende i alle mulige himmelretninger.

 Jeg håper ikke det er nødvendig, men jeg påpeker likevel at min personlige hygiene fremdeles er inntakt. Likevel må jeg påpeke at noen synes det er befriende å slippe å dusje på et par uker når de rusler hjemme i stua. Jeg er ikke en sånn en. Jeg liker lukten av shampo, og for å være ærlig så er det deilig å ha noe fast å gjøre 10 minutter av hver dag. Flokene i bakhodet mitt må jo tross alt vaskes!

Når man har vært utenfor arbeidsrutiner over lengre tid, er det noe annet som forandres. Nemlig døgnet. Hva er vel vitsen å stå opp klokka halv syv på morgenen når det eneste som venter deg er en sulten katt og mange, lange timer med ikke-no? Da er det jo bedre å legge seg halv syv på morgenen da, og sove hele dagen, så man kan være opplagt og gira når alle andre er ferdig og utslitte etter jobb! Og når man har fått seg en ny favorittserie på Netflix, kan man jo se 19 timer i strekk, uten at noen sier noe. Da har dag og natt ingen betydning. -Det er jo ikke akkurat som om du skal på jobb, liksom?

Noe jeg også har lagt merke til, er at alle rundt meg som jobber, likner zombier. De står opp, drikker kaffe, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, sover, står opp, drikker kaffe og så videre. De glemmer å sette pris på at de har en jobb, så de bare halv-overlever dagen, før de kan slenge seg på sofaen og se Paradise Hotel. Når jeg ser disse trøtte, blodskutte øynene bevege seg til eller fra arbeid, så tenker jeg at jeg kommer aldri til å bli sånn når jeg får meg jobb igjen! Jeg kommer til å nyte hver dag som om det er den siste.

Men hvem er det jeg lurer? Så fort jeg får stempelet friskmeldt, er alle disse tingene jeg har savnet som sykemeldt glemt, og jeg er tilbake til klagemuren og skriker etter helg. Sånn er det bare!

Bibliotek og puter

I natt fikk jeg ikke sove, som vanlig før jeg skal noe viktig. Det viktige i dag var et møte med min saksbehandler på nav og behandleren min på dps. I dag var det nemlig fremtiden min som sto på timeplanen, og tror dere jammen meg ikke at den ser lys ut!

I januar skal jeg begynne å jobbe på bibliotek! Hipp, hipp! Det er bare arbeidsutprøving, så blir ingen lønn og det er bare noen timer i uka, men det passer meg fint. Og så bibliotek da. Bøker over alt! Kan det bli bedre?

Ja, det kan det faktisk, fordi disse to menneskene støttet meg helt og fult og gav meg klarkjør for å søke på høgskolen i Oslo til neste år. Og hva skal jeg gå der, spør dere? Bachelorgrad i Bibliotek- og informasjonsvitenskap! Høres sikkert tungt og trøtt ut, men for meg passer det perfekt. -Tror jeg da.

Som jeg har skrevet tidligere i bloggen, så har jeg en tendens til å skifte fremtidsplaner oftere enn andre skifter sokker. Men nå skal jeg forsøke meg i en biblioteksjobb, så tar jeg det derfra tenker jeg.

Uansett, fire timers søvn etterfulgt av en haug med gode opplevelser og nyheter på et navkontor, av alle ting, tar på. Jeg måtte bite i det sure eplet og ha et møte med puta mi da jeg kom hjem.

Det er en fin ting å være glad og i godt humør etter sånne møter! Men om jeg er opplagt nå? Nei. Ikke akkurat.

Hva skal du bli når du blir stor?

Jeg er sikker på jeg har svart forskjellig hver gang jeg ble stilt det spørsmålet. Og jeg har ment hvert eneste svar også. Jeg har hatt så mange forestillinger om hva jeg skal bli når jeg blir voksen, at jeg tror jeg på et tidspunkt gikk meg bort i alle ideene. Jeg har altså vekslet mellom astronaut, arkeolog, psykolog, lærer, stylist, sosiolog, sosionom, sekretær, bibliotekar, flyvertinne.... Jeg kan fortsette i det uendelige. Det eneste som har vært permanent, er lysten min til å bli noe.

Etter hvert som jeg ble eldre, så jeg jo mine klassekamerater og venner bli det de hadde lyst til. Noen hadde klare karrieremål som de har oppnådd, eller snart har oppnådd, andre bare ble noe helt tilfeldig virker det som. De har sine små liv fylt med det som forventes av et menneske som sakte men sikkert kryper mot det O store 30-tallet. Jeg synes altså ikke jeg har oppnådd så mange mål. Eller, jeg vil jo si at det er hvertfall to mål jeg har nådd; jeg har ikke dødd ennå, og jeg har heller ikke fått unger. Det er jeg fornøyd med.

Jeg er nemlig en av disse type kvinner som ikke ønsker barn. Jeg har aldri vært spesielt fan, og det må svært mye overtalelse til for at jeg skal kunne vurdere å skaffe meg et sånt eksemplar selv. Nå skal ikke jeg komme med en sånn "hvorfor-du-aldri-må-få-barn"-tale, kjør på! Sprett ut åtte unger for min del. Noen må jo holde befolkningsantallet oppe. Men ikke forvent at jeg skal hive meg på det kjøret. Jeg skal stille opp for mine fremtidige tantebarn (jeg skal nemlig kreve å få tantestatus når mine gode venninner reproduserer seg, så det så!), da kan jeg nemlig dulle med de når det ikke er snakk om snørrtørking eller bleieskifting. Så langt strekker jeg meg.

Men når det gjelder utdannelse, arbeid og karriere, står jeg bom fast. Jeg har prøvd meg i noen grener, så jeg vet jo hvertfall hva jeg ikke vil. Det hjelper ikke akkurat så mye. Nå har jeg jo muligheten til å finne meg en utdannelse og/eller jobb jeg kan passe i, og Nav kan jo være et kjekt springbrett for meg. Det må faktisk sies at Nav her på Hadeland har gjort en fenomenal jobb i å hjelpe meg til å finne ut hva slags yrke jeg vil bruke tiden min på. Dessverre er jeg en sånn en som aldri får bestemt meg, så selv om jeg har fått all hjelp jeg noen sinne kunne drømt om, aner jeg ikke en tøddel hva jeg vil.

Jeg har en teori, og den går ut på at siden jeg sliter med å finne ut hvem jeg er, så vet jeg ikke hva jeg vil jobbe med heller. Identitet og yrke tror jeg nemlig henger mye sammen. Kanskje jeg kan finne meg selv i et yrke, eller kanskje yrket bare åpenbarer seg selv for meg når jeg endelig vet hvem jeg er?

Kanskje det blir astronaut eller bibliotekar av meg?