Den som venter kjeder seg. Eller?

Han godeste Albert Einstein fant ut en gang at tid er relativt. Og for å være helt ærlig tviler jeg på at han er den første som har tenkt i de baner. Har du lagt merke til hvor sakte tiden går når du sitter og venter? I en kjedelig time på skolen, når det er ti minutter igjen av arbeidsdagen, eller du står og venter på noen som er et kvarter forsinket. Dersom du gjør noe spennende, derimot, går tiden alt for fort. 7 timer på Tusenfryd er alt for lite, og ferien fyker forbi på noen dager, når det i virkeligheten har gått to uker. Sånn må det jo ha vært til alle tider. At tiden går sakte når du gjør noe kjedelig er ikke noe som dukket opp på 1900-tallet.

Kjedsomhet må ha eksistert minst like lenge som menneskene. Jeg er sikker på at det var en eller annen steinalder-frøken som kjedet vettet av seg da hun måtte ut å plukke bær og urter til mammutstek-middagen som ventet på bålet. Det som er litt fint med konseptet, er at alle kjeder seg. Enten du er vaskekone på Rimi eller Dronning Sonja. Kjedsomhet gjør ikke forskjell på folk.

Når jeg sitter og venter, går ikke tiden særlig fort. Jeg sitter og stirrer tomt ut i luften og grubler over livet eller hva jeg skal lage til middag. Her forleden fant jeg ut at jeg hadde brukt rundt syv timer bare på å vente. Jeg satt og ventet på toget, på legen og på faren min som skulle hente meg. Jeg kan legge skylden for all den ventingen på kollektivtrafikken her på bygda, siden den er ikke-eksisterende. Men, jeg kom på noen kloke ord jeg leste på det store internettet et sted: Bare kjedelige folk kjeder seg. Jeg tror det er ganske sant. Og det er fort gjort å si man kjeder seg nå i dag, når man er vant til å ha hele verdens underholdning i en liten dings i lomma.

Hva gjør du når du må vente på noe? Drar fram mobilen? Nettbrettet? Laptopen? Det er ikke mange sekundene en venter før mobilen kommer fram. Hvis du ser deg litt rundt, så går folk stort sett alltid med telefonen i hånda. Jeg er sikker på at hvis det fortsetter, kommer mobilene til å gro fast i oss. Ja, jeg sier oss, for jeg er ikke noe bedre enn noen andre. Jeg logger på facebook, sjekker nyhetene, sjekker morosider og leser blogger med en gang jeg må vente på noe.

Da jeg satt og ventet på faren min den "store vente-dagen", hadde jeg ikke så mye strøm på telefonen. Jeg gjorde da noe jeg ikke har gjort på lenge. Jeg satt og så på verden rundt meg. På en kafeteria, satt jeg og overhørte samtalen til to eldre herremenn som fortalte om forskjellige ferieturer de har vært på de siste årene. Jeg overhørte også at de skulle ha en danseoppvisning senere den dagen, og jeg må innrømme jeg dro litt på smilebåndet da. Tenk det, bare å overhøre en samtale mellom to fremmede mennesker, så kjedet jeg meg litt mindre enn før. Etter det gikk jeg og satte meg på en benk på et sted det gikk mye folk forbi, og jeg satt og slappet av og fant på historier om de forskjellige folkene som passerte meg. Å, kom igjen, det er vel ikke bare meg som gjør det?

Poenget mitt er at innimellom så skader det kanskje ikke å vente litt. Sette seg ned og se på verden passere. Verden haster forbi så fort noen ganger, at det føles ut som om pusten blir slått ut av en. Hvis du må vente noen minutter på bussen, la mobilen bli liggende i lomma og se deg omkring. Se opp mot sola, eller se på folkene som går forbi. Trekk pusten dypt, og ikke tenk på at du kjeder deg.

Ikke vent på at arbeidsdagen skal bli over, ikke vent på fredagen, ferien eller hva det nå måtte være. Vær tilstede hvert minutt av dagen, og vær takknemlig for den tiden du har.

En million minutter uten arbeid

I dag har jeg vært borte fra arbeid i 1 408 320 minutter. Ca. Det tilsvarer 978 dager det. Det får meg til å tenke litt! Jeg har ikke vært i arbeid på snart 1000 dager! TUSEN! Jeg visste det ville ta tid for meg å komme meg da jeg ble syk, men trodde aldri jeg fremdeles skulle være uten jobb på denne tiden her!

Det er tungt å gå dag ut og dag inn uten noe å foreta seg. Man må gjøre noen tilpassninger slik at man ikke helt går fra vettet når man ikke er i stand til å jobbe for føden. Jeg vet det er noen "navere" der ute som synes det er greit å bare få penger i hånda sånn uten videre, men jeg vil helst føle jeg fortjener de få slantene som kommer inn på kontoen min. Derfor gjør jeg det jeg kan for at jeg skal kunne komme tilbake til samfunnet så jeg kan vite at jeg har jobba rompa av meg for nudlene og kneipen jeg kjøper på Rimi.

Noe som må tilpasses når man rusler rundt hjemme dagen lang, er arbeidsuniformen. Hjemmeværende har ikke uniformer, sier du? Jo, jeg vil påstå at de fleste har sin egen uniform. Min består av pysj og hundetøfler. Og en svær ulljakke utapå der. Hvis det kommer besøk, kan det være jeg bytter uglepysjen til en mer normal joggebukse. Men noen ganger er jeg litt hardcore og tenker bare "deal with it" og kjører uglepysj-stil all day long.

En annen ting som gradvis faller ut av den daglige rutinen, er finstell av hår og tryne. Når den eneste sosiale omgangen du har er med katten din flere dager i strekk, skjønner du at feit, svart eyeliner og roser i kinna er overflødig. Og for min del, så fant jeg akkurat ut at jeg ikke har gredd håret på noen uker. Nå går jeg altså rundt som en halvgal professor med lokkene strittende i alle mulige himmelretninger.

 Jeg håper ikke det er nødvendig, men jeg påpeker likevel at min personlige hygiene fremdeles er inntakt. Likevel må jeg påpeke at noen synes det er befriende å slippe å dusje på et par uker når de rusler hjemme i stua. Jeg er ikke en sånn en. Jeg liker lukten av shampo, og for å være ærlig så er det deilig å ha noe fast å gjøre 10 minutter av hver dag. Flokene i bakhodet mitt må jo tross alt vaskes!

Når man har vært utenfor arbeidsrutiner over lengre tid, er det noe annet som forandres. Nemlig døgnet. Hva er vel vitsen å stå opp klokka halv syv på morgenen når det eneste som venter deg er en sulten katt og mange, lange timer med ikke-no? Da er det jo bedre å legge seg halv syv på morgenen da, og sove hele dagen, så man kan være opplagt og gira når alle andre er ferdig og utslitte etter jobb! Og når man har fått seg en ny favorittserie på Netflix, kan man jo se 19 timer i strekk, uten at noen sier noe. Da har dag og natt ingen betydning. -Det er jo ikke akkurat som om du skal på jobb, liksom?

Noe jeg også har lagt merke til, er at alle rundt meg som jobber, likner zombier. De står opp, drikker kaffe, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, sover, står opp, drikker kaffe og så videre. De glemmer å sette pris på at de har en jobb, så de bare halv-overlever dagen, før de kan slenge seg på sofaen og se Paradise Hotel. Når jeg ser disse trøtte, blodskutte øynene bevege seg til eller fra arbeid, så tenker jeg at jeg kommer aldri til å bli sånn når jeg får meg jobb igjen! Jeg kommer til å nyte hver dag som om det er den siste.

Men hvem er det jeg lurer? Så fort jeg får stempelet friskmeldt, er alle disse tingene jeg har savnet som sykemeldt glemt, og jeg er tilbake til klagemuren og skriker etter helg. Sånn er det bare!