En million minutter uten arbeid

I dag har jeg vært borte fra arbeid i 1 408 320 minutter. Ca. Det tilsvarer 978 dager det. Det får meg til å tenke litt! Jeg har ikke vært i arbeid på snart 1000 dager! TUSEN! Jeg visste det ville ta tid for meg å komme meg da jeg ble syk, men trodde aldri jeg fremdeles skulle være uten jobb på denne tiden her!

Det er tungt å gå dag ut og dag inn uten noe å foreta seg. Man må gjøre noen tilpassninger slik at man ikke helt går fra vettet når man ikke er i stand til å jobbe for føden. Jeg vet det er noen "navere" der ute som synes det er greit å bare få penger i hånda sånn uten videre, men jeg vil helst føle jeg fortjener de få slantene som kommer inn på kontoen min. Derfor gjør jeg det jeg kan for at jeg skal kunne komme tilbake til samfunnet så jeg kan vite at jeg har jobba rompa av meg for nudlene og kneipen jeg kjøper på Rimi.

Noe som må tilpasses når man rusler rundt hjemme dagen lang, er arbeidsuniformen. Hjemmeværende har ikke uniformer, sier du? Jo, jeg vil påstå at de fleste har sin egen uniform. Min består av pysj og hundetøfler. Og en svær ulljakke utapå der. Hvis det kommer besøk, kan det være jeg bytter uglepysjen til en mer normal joggebukse. Men noen ganger er jeg litt hardcore og tenker bare "deal with it" og kjører uglepysj-stil all day long.

En annen ting som gradvis faller ut av den daglige rutinen, er finstell av hår og tryne. Når den eneste sosiale omgangen du har er med katten din flere dager i strekk, skjønner du at feit, svart eyeliner og roser i kinna er overflødig. Og for min del, så fant jeg akkurat ut at jeg ikke har gredd håret på noen uker. Nå går jeg altså rundt som en halvgal professor med lokkene strittende i alle mulige himmelretninger.

 Jeg håper ikke det er nødvendig, men jeg påpeker likevel at min personlige hygiene fremdeles er inntakt. Likevel må jeg påpeke at noen synes det er befriende å slippe å dusje på et par uker når de rusler hjemme i stua. Jeg er ikke en sånn en. Jeg liker lukten av shampo, og for å være ærlig så er det deilig å ha noe fast å gjøre 10 minutter av hver dag. Flokene i bakhodet mitt må jo tross alt vaskes!

Når man har vært utenfor arbeidsrutiner over lengre tid, er det noe annet som forandres. Nemlig døgnet. Hva er vel vitsen å stå opp klokka halv syv på morgenen når det eneste som venter deg er en sulten katt og mange, lange timer med ikke-no? Da er det jo bedre å legge seg halv syv på morgenen da, og sove hele dagen, så man kan være opplagt og gira når alle andre er ferdig og utslitte etter jobb! Og når man har fått seg en ny favorittserie på Netflix, kan man jo se 19 timer i strekk, uten at noen sier noe. Da har dag og natt ingen betydning. -Det er jo ikke akkurat som om du skal på jobb, liksom?

Noe jeg også har lagt merke til, er at alle rundt meg som jobber, likner zombier. De står opp, drikker kaffe, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, sover, står opp, drikker kaffe og så videre. De glemmer å sette pris på at de har en jobb, så de bare halv-overlever dagen, før de kan slenge seg på sofaen og se Paradise Hotel. Når jeg ser disse trøtte, blodskutte øynene bevege seg til eller fra arbeid, så tenker jeg at jeg kommer aldri til å bli sånn når jeg får meg jobb igjen! Jeg kommer til å nyte hver dag som om det er den siste.

Men hvem er det jeg lurer? Så fort jeg får stempelet friskmeldt, er alle disse tingene jeg har savnet som sykemeldt glemt, og jeg er tilbake til klagemuren og skriker etter helg. Sånn er det bare!

Hårfine samtaler

I går var jeg hos frisøren. Jeg både elsker og hater å sitte i en frisørstol med spotlight som lyser opp hver eneste urenhet og begynnende rynker. Jeg elsker det, fordi jeg synes det er så deilig at noen fikler med håret mitt, og innimellom så blir det jo faktisk ganske bra resultat. Jeg hater det, fordi jeg må sitte en time eller mer mens en fremmed person er langt innafor komfortsonen min, og det blir verre når denne personen i tillegg skal prate. Jeg, som den introverten jeg er, svarer bare med noen grynt og kortest mulig respons. Den eneste pratingen som skal foregå er om håret i frisørens sakser.

Jeg har i lang tid vurdert å klippe det lange håret mitt. Det er jo egentlig ganske ulogisk, for nå har jeg spart til langt hår ganske lenge, og når det nå var i en ganske bra lengde, nei da skulle det vekk. Ganske selvsikker satte jeg meg ned i stolen og ga beskjed om hvilken lengde jeg ville ha, og spurte hva frisøren mener om det. Det er jo faktisk de som er kyndige, og skal se hva som passer. Hun sa seg enig, og saksen begynte å gå. Jeg så lokkene mine falle ned på gulvet, og det føltes befriende. Endelig. Vekk med alt tjafset!

Til å begynne med virket frisøren som min type person. Ikke noe småprat. Jeg satt i min egen verden og filosoferte. Så kom det spørsmålet ALLE spør om. "Hva jobber du med da?" Jeg vet jo det er et forsøk på å være hyggelig for å få i gang en liten samtale. For alt jeg vet er det kanskje kjedelig å stå hele dagen lang og klippe lokker uten at noen sier noe. Men jeg hater det spørsmålet. Mest fordi jeg ikke har en jobb, og da får jeg et skikkelig dilemma. Skal jeg være ærlig? Eller blir det for mye informasjon til en stakkars frisør? Jeg kan jo ikke lyve heller, det blir for dumt. Hvor mye kan jeg egentlig si til dette vedkommende jeg aldri har møtt, og sikkert ikke kommer til å møte igjen før panneluggen trenger å klippes til jul? Alt dette suser igjennom hodet mitt i noen nanosekunder etter spørsmålet har kommet.

"Nei, jeg er arbeidsledig, jeg!" Det er vel det nærmeste jeg kommer både løgn og sannhet. Kan jo ikke si jeg er sykemeldt, i tilfelle det kommer oppfølgingsspørsmål om hvorfor. Jeg vil ikke brette ut at jeg ikke jobber fordi både psyken og helsa nekter å være med på leken. I stedet får jeg en "åja" tilbake. Ikke noe mer. Det blir en småklein stemning de neste sekundene før hun spør om hva jeg vil jobbe med da. Sukk. Enda verre spørsmål. Jeg aner jo ikke hva jeg vil, så jeg bare kvester ut at jeg håper på en butikkjobb, eller no. Eller no er fint å si. Jeg får nok et "åja" tilbake, før det blir kleint igjen. Jeg smiler litt for meg selv. Det er ikke bare meg som ikke er så god på smalltalk!

Resten av timen fikk jeg sitte i fred med tankene mine. Kanskje hun skjønte at jeg var like dårlig som henne på å prate om ingenting, men stemningen var betydelig bedre da ingen av oss sa noe. Noen ganger lurer jeg på om det er obligatorisk for frisører å prate om intetsigenheter og været. Jeg føler det er litt det samme som når du er hos tannlegen og sitter med gapet fullt av slanger og hva det nå ikke er, og tannlegen spør om det er kaldt ute eller ikke. Det kommer jo ikke noe som likner på norsk ut, men tannlegen jatter med. Sånn er det i frisørstolen også. Her sitter du og får panneluggen klipt, og frisøren spør om et eller annet, og før du får åpnet munnen ordentlig og svart, har du fått kjeften full av hår. Deilig.

Uansett. Etter frisørtimen var over, hadde jeg en halvmeter kortere hår, og følte meg veldig fornøyd. Kjæresten ble visst fornøyd han også, for han bare gliste som en nyfôra sau. Jeg angrer meg nesten ikke heller, selv om jeg ikke lenger kan ha en ordentlig hestehale som svinger når jeg går. Men noen ofringer må man gjøre for å være forfengelig.