Hva skal du bli når du blir stor?

Jeg er sikker på jeg har svart forskjellig hver gang jeg ble stilt det spørsmålet. Og jeg har ment hvert eneste svar også. Jeg har hatt så mange forestillinger om hva jeg skal bli når jeg blir voksen, at jeg tror jeg på et tidspunkt gikk meg bort i alle ideene. Jeg har altså vekslet mellom astronaut, arkeolog, psykolog, lærer, stylist, sosiolog, sosionom, sekretær, bibliotekar, flyvertinne.... Jeg kan fortsette i det uendelige. Det eneste som har vært permanent, er lysten min til å bli noe.

Etter hvert som jeg ble eldre, så jeg jo mine klassekamerater og venner bli det de hadde lyst til. Noen hadde klare karrieremål som de har oppnådd, eller snart har oppnådd, andre bare ble noe helt tilfeldig virker det som. De har sine små liv fylt med det som forventes av et menneske som sakte men sikkert kryper mot det O store 30-tallet. Jeg synes altså ikke jeg har oppnådd så mange mål. Eller, jeg vil jo si at det er hvertfall to mål jeg har nådd; jeg har ikke dødd ennå, og jeg har heller ikke fått unger. Det er jeg fornøyd med.

Jeg er nemlig en av disse type kvinner som ikke ønsker barn. Jeg har aldri vært spesielt fan, og det må svært mye overtalelse til for at jeg skal kunne vurdere å skaffe meg et sånt eksemplar selv. Nå skal ikke jeg komme med en sånn "hvorfor-du-aldri-må-få-barn"-tale, kjør på! Sprett ut åtte unger for min del. Noen må jo holde befolkningsantallet oppe. Men ikke forvent at jeg skal hive meg på det kjøret. Jeg skal stille opp for mine fremtidige tantebarn (jeg skal nemlig kreve å få tantestatus når mine gode venninner reproduserer seg, så det så!), da kan jeg nemlig dulle med de når det ikke er snakk om snørrtørking eller bleieskifting. Så langt strekker jeg meg.

Men når det gjelder utdannelse, arbeid og karriere, står jeg bom fast. Jeg har prøvd meg i noen grener, så jeg vet jo hvertfall hva jeg ikke vil. Det hjelper ikke akkurat så mye. Nå har jeg jo muligheten til å finne meg en utdannelse og/eller jobb jeg kan passe i, og Nav kan jo være et kjekt springbrett for meg. Det må faktisk sies at Nav her på Hadeland har gjort en fenomenal jobb i å hjelpe meg til å finne ut hva slags yrke jeg vil bruke tiden min på. Dessverre er jeg en sånn en som aldri får bestemt meg, så selv om jeg har fått all hjelp jeg noen sinne kunne drømt om, aner jeg ikke en tøddel hva jeg vil.

Jeg har en teori, og den går ut på at siden jeg sliter med å finne ut hvem jeg er, så vet jeg ikke hva jeg vil jobbe med heller. Identitet og yrke tror jeg nemlig henger mye sammen. Kanskje jeg kan finne meg selv i et yrke, eller kanskje yrket bare åpenbarer seg selv for meg når jeg endelig vet hvem jeg er?

Kanskje det blir astronaut eller bibliotekar av meg? 

Skrivesperre og prokrastinering

Jeg har ikke blogget noe de siste dagene, rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe å skrevet om. Kanskje jeg ble slått ut av soddet? Neida. Tror ikke det.

Den gang jeg var ung, altså fra tre år siden og bakover, var jeg veldig kreativ. Jeg hadde mange romaner, dikt og noveller som surra inni hodet mitt. Jeg kunne aldri få nok papir til å skrive det ned på. Jeg har alltid foretrukket den gamledagse måten å skrive ned ideer på. Jeg har sikkert hundrevis av notatbøker liggende overalt med påbegynte ideer, stikkord og beskrivelser av hva jeg ønsker å formidle.

Men, så skjedde det jeg egentlig ikke liker å prate om, men som fremdeles er sentralt i livet mitt. Jeg hadde nemlig et temmelig lite hyggelig møte med denne "veggen" som så mange snakker om. Jeg har fremdeles ikke kommet meg etter dette møtet. Når man hilser på denne veggen da, er det mye som kan skje. Jeg ramlet rett ned i et depressivt høl som jeg prøver å komme meg ut av. Noe av det jeg har størst problem med å komme over, er det faktum at skriveinspirasjonen min også ble dratt ned i et høl. Ikke det samme hølet jeg er i en gang! Det er jo typisk da. Det er jo mange som finner sitt mest kreative jeg når de er deprimerte, men det skjedde ikke her gitt.

Hvor mange ganger har jeg ikke sittet med en skrivebok og en penn og tenkt; "skriv da! Det er jo ikke så vanskelig, dette har du jo gjort en million ganger før!" Men ikke ett eneste ord har kommet ut av pennen. Jeg har prøvd å kjøpe fargerike skrivebøker, kjedelige skrivebøker, helt vanlig skriveblokker, til og med en sånn moleskin-bok som visst nok alle kreative sjeler bruker. Men, akk, uten resultater.

Når ikke mine vanlige kreative remedier hjelper, så tenkte jeg at en blogg kunne være løsningen. Og jeg fikk jo skrevet ned noen fine ord, da. Men så kom hjernetåka. Det var ikke så mye som en halv setning igjen oppi topplokket mitt. Nix, nada, helt kaputt. Jeg har sittet med skriveprogrammet til blogger og bare stirret på skjermen til det sved i øya mine. Jeg har selvfølgelig svitsjet mellom å sitte på blogger, facebook, noen morosider og wikipedia. Å ha skrivesperre gjør nemlig at man blir en ekspert i prokrastinering. Og som god prokrastinatør som jeg er, så har jeg selvfølgelig en definisjon av begrepet på lur:

 "Prokrastinering er et uttrykk fra psykologien om det å utsette eller unngå en handling eller oppgave som skal avsluttes. Dette fører til at en flytter oppmerksomheten til andre handlinger slik at en ikke får gjort de arbeidsoppgavene som en har begynt på."

Denne definisjonen har jeg selvfølgelig  hentet fra wikipedia. Noe må man jo gjøre.
 I tillegg til å suse bort tid på det store internettet, har jeg sittet og spilt på samboerens PS3. Jeg har spilt Little Big Planet en og to. Jeg har til og med rundet nesten begge spillene, bare på noen dager. Jeg vet ikke om det sier noe om meg eller lengden på spillene. Det fulgte riktignok noe positivt med all spillinga, og det var musikken fra LBP1! Den er jo helt fantastisk, og takket være den musikken, har jeg nå funnet annen musikk å digge. Jeg legger selvfølgelig ut en spilleliste om ikke alt for lenge.

Nå sitter jeg da, og hører på denne fantastiske nye musikken, mens jeg skriver et langt innlegg om det å ikke ha kreativ inspirasjon.

Kanskje alt jeg manglet var nye impulser?
Vi får se da.