Er du sjalu eller?

Kjære alle dere som leser bloggen min. Jeg har en liten innrømmelse å komme med.
Jeg er misunnelig! Og noen ganger litt sjalu. Jeg vet man ikke skal være misunnelig på hverandre. Ja, jeg har sikkert ett eller annet som andre misunner meg også. Det hjelper ikke, misunnelig er jeg uansett. Jeg vet også at livet er urettferdig, og "what goes around comes around", men jeg vet også at noen ganger er det veldig vanskelig og komme med et ekte smil og glede seg over andres suksess. Ikke minst, så vet jeg at alle er sjalu og misunnelig fra tid til annen. Noe av det jeg misunner andre er bagateller, mens noe er litt større og vanskelig å få gjort noe med. 

Jeg misunner noen ganger folk som har førerkort, noe som egentlig er ganske teit, for jeg kan jo alltids bare ta den dumme lappen jeg også. Men det koster penger, og jeg tror faktisk jeg er alt for fjern til å kunne anses som en trygg trafikant. Jeg kan jo knapt gå en meter uten å snuble i mine egne bein, hvordan skal jeg da kunne manuvrere over ett tonn med stål? Trukke det du.

Som nevnt over, koster førerkort penger. Det er ikke bare det som suger penger fra bankkontoen, men mye annet rart også. Jeg er nok ikke misunnelig, heller mer sjalu på dem. De som snyter seg med femhundrelapper, vet du. Jeg vil også kunne dra i hvilken som helst butikk og bare peke på det jeg vil ha, kaste rundt med gullvisa og platinumkort og dra hjem med et dollarglis. Men sånn går det altså ikke. Jeg er takknemlig for at kortet mitt ikke blir avvist de gangene jeg tar meg råd til firsprice-nudler på Kiwi.

En annen ting jeg misunner, er de som har sånne dritfine leiligheter og hus, perfekt innredet i bonde-chic stil, eller har rommene fulle av ubrukelige danske designmøbler. Jeg lurer på hva de driver på med i skjul, som har råd til å bruke det jeg tjener på et år bare for å møblere bøttekottet. Ærlig talt. Okei, jeg misunner ikke nøyaktig hva de har, men mulighetene deres. Jeg vil også ha et hus jeg kan møblere! Jeg ville riktig nok kjøpt en bønsj med Billy-bokhyller og blåst resten av interiørbudsjettet på bøker. Prioriteringer!

Noen ganger misunner jeg folk som ikke har noe også! Altså, ikke de som må tigge for maten, stakkars, men de som eier så lite som mulig, og er fullstendig fri til å gjøre hva de vil. I går var de i en jungel i India, i dag er de i Paris, og i morgen skal de dyppe tærne i havet ved Hawaii. Ta meg med da..!

Jeg kan også finne på å bli sjalu på disse photoshoppa ansiktene man ser i dagens glossy magasiner. De har perfekt kropp, perfekte klær, perfekt hår, perfekt ansikt, perfekt sminke, perfekt ditt og perfekt datt. Noen ganger tenker jeg på hvor annerledes livet mitt hadde vært hvis jeg var en 1.80 meter høy klesstativ med sminke på. Hadde sikkert vært like miserabel. Det er jo tross alt det som er inni som teller, både det positive og det negative.

De jeg misunner aller mest, er folk som har drømmejobben. De som våkner hver dag og gleder seg til å tjene til livets opphold! Skulle virkelig ønske jeg også hadde det sånn. Noe positivt, er at mulighetene mine jo ikke er blåst bort helt enda, men ting tar tid. Den som venter på noe godt, venter ei forgjeves og bla-bla-bla. Jeg håper dere der ute som har en jobb dere er glad i, ikke bare på grunn av pengene, virkelig setter pris på det!

Nå må jeg jo påpeke at selv om folk rundt meg lykkes i livet, får bra jobber og fine hjem, så er jeg absolutt ikke sykelig sjalu på dem. Jeg unner som regel alle det beste de kan få, men man ønsker jo noe for seg selv også. Er det så ille å være sjalu eller misunnelig noen ganger? Det kan vel ikke være så farlig, bare man ikke drar det for langt. Jeg kommer aldri til å dra ut håret på noen jeg er sjalu på. Det skjer vel forhåpentligvis bare på film! Jeg prøver faktisk å være såpass at jeg putter det jeg misunner folk på en liste over ambisjoner her i livet (vel, førerkort er ganske langt nede på lista, må jeg innrømme).

Har du vært sjalu eller misunnelig på noen?

En million minutter uten arbeid

I dag har jeg vært borte fra arbeid i 1 408 320 minutter. Ca. Det tilsvarer 978 dager det. Det får meg til å tenke litt! Jeg har ikke vært i arbeid på snart 1000 dager! TUSEN! Jeg visste det ville ta tid for meg å komme meg da jeg ble syk, men trodde aldri jeg fremdeles skulle være uten jobb på denne tiden her!

Det er tungt å gå dag ut og dag inn uten noe å foreta seg. Man må gjøre noen tilpassninger slik at man ikke helt går fra vettet når man ikke er i stand til å jobbe for føden. Jeg vet det er noen "navere" der ute som synes det er greit å bare få penger i hånda sånn uten videre, men jeg vil helst føle jeg fortjener de få slantene som kommer inn på kontoen min. Derfor gjør jeg det jeg kan for at jeg skal kunne komme tilbake til samfunnet så jeg kan vite at jeg har jobba rompa av meg for nudlene og kneipen jeg kjøper på Rimi.

Noe som må tilpasses når man rusler rundt hjemme dagen lang, er arbeidsuniformen. Hjemmeværende har ikke uniformer, sier du? Jo, jeg vil påstå at de fleste har sin egen uniform. Min består av pysj og hundetøfler. Og en svær ulljakke utapå der. Hvis det kommer besøk, kan det være jeg bytter uglepysjen til en mer normal joggebukse. Men noen ganger er jeg litt hardcore og tenker bare "deal with it" og kjører uglepysj-stil all day long.

En annen ting som gradvis faller ut av den daglige rutinen, er finstell av hår og tryne. Når den eneste sosiale omgangen du har er med katten din flere dager i strekk, skjønner du at feit, svart eyeliner og roser i kinna er overflødig. Og for min del, så fant jeg akkurat ut at jeg ikke har gredd håret på noen uker. Nå går jeg altså rundt som en halvgal professor med lokkene strittende i alle mulige himmelretninger.

 Jeg håper ikke det er nødvendig, men jeg påpeker likevel at min personlige hygiene fremdeles er inntakt. Likevel må jeg påpeke at noen synes det er befriende å slippe å dusje på et par uker når de rusler hjemme i stua. Jeg er ikke en sånn en. Jeg liker lukten av shampo, og for å være ærlig så er det deilig å ha noe fast å gjøre 10 minutter av hver dag. Flokene i bakhodet mitt må jo tross alt vaskes!

Når man har vært utenfor arbeidsrutiner over lengre tid, er det noe annet som forandres. Nemlig døgnet. Hva er vel vitsen å stå opp klokka halv syv på morgenen når det eneste som venter deg er en sulten katt og mange, lange timer med ikke-no? Da er det jo bedre å legge seg halv syv på morgenen da, og sove hele dagen, så man kan være opplagt og gira når alle andre er ferdig og utslitte etter jobb! Og når man har fått seg en ny favorittserie på Netflix, kan man jo se 19 timer i strekk, uten at noen sier noe. Da har dag og natt ingen betydning. -Det er jo ikke akkurat som om du skal på jobb, liksom?

Noe jeg også har lagt merke til, er at alle rundt meg som jobber, likner zombier. De står opp, drikker kaffe, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, sover, står opp, drikker kaffe og så videre. De glemmer å sette pris på at de har en jobb, så de bare halv-overlever dagen, før de kan slenge seg på sofaen og se Paradise Hotel. Når jeg ser disse trøtte, blodskutte øynene bevege seg til eller fra arbeid, så tenker jeg at jeg kommer aldri til å bli sånn når jeg får meg jobb igjen! Jeg kommer til å nyte hver dag som om det er den siste.

Men hvem er det jeg lurer? Så fort jeg får stempelet friskmeldt, er alle disse tingene jeg har savnet som sykemeldt glemt, og jeg er tilbake til klagemuren og skriker etter helg. Sånn er det bare!