Et lite stykke Norge

Jeg er et bymenneske. Ikke sånn storby-menneske, men småby. Tønsberg er passe stort. Derfor var det kanskje en stor overraskelse for noen at jeg valgte å flytte til Hadeland for å bo med Håvard. Sannheten er jo at jeg er oppvokst på bygda, i Nord-Trøndelag, nærmere bestemt Trondheims kjøkkenhage, Frosta. Derfor er ikke åkre, enger og ingen naboer noe nytt for meg. Det skremmer meg egentlig ikke så mye heller, bare jeg har det jeg trenger innenfor rimelighetens grenser. Sånn sett er jo Gran ganske sentralt, med en relativt kort kjøretur til flere småbyer, Gardemoen er i nærheten, og Oslo er bare en liten togtur unna. Det høres jo ganske idyllisk ut egentlig.

Sånn ser det ut her, minus sjokoladen.

 Og idyllisk er det. Akkurat hvor vi bor kunne vært et postkortmotiv, eller motiv på melkesjokoladeplater. Her er sauer, kyr, og andre "ville" dyr man ellers ikke kunne se midt i smørøyet i Tønsberg.
Men, idyllen tar slutt der. Vi er nemlig avgrenset fra alt som har med internett å gjøre. Vi har nemlig mobilt bredbånd fra ICE. Det er det eneste vi kan ha her, og siden ICE er de eneste som tilbyr internett på avsides steder, kan de ta blodpriser. Med vårt internettforbruk, er vi heldige om vi har ca stabilt internett i to uker. TO uker ja, du leste riktig. Hvis vi vil ha internett lenger enn det må vi vrenge lommeboka og pante flasker for å kjøpe ti gigabyte ekstra. Det vil si vi kan ikke bruke mer enn 21 gigabyte i måneden, og det gjør oss så himla begrenset. Her er det ikke snakk om å streame filmer eller serier.

 Jeg har brukt en del tid og penger de siste ukene for å finne andre muligheter for nettverk for oss. Det skulle vise seg å være bortkastet tid, da det beste tilbudet vi kunne få var en hastighet på under en megabit, og i følge telenor er det så lite at vi knapt nok vil kunne gå inn på nettbanken. De foreslo mobilt bredbånd. Det er noe som de fleste kan ha, men ikke vi (bortsett fra ICE da, selvfølgelig..). Vi bor nemlig 300 meter unna grensa for dekning til mobilt bredbånd. Seriøst? 300 meter? Er det liksom en vegg der, som gjør at alle som bor på feil side av veggen ikke får internett? Vi har alt vi trenger her, bortsett fra internett. Vi bor billig, har billig strøm, stor leilighet, men ikke internett.

Hvorfor er det ikke dekning for internett over hele landet? Er det et tilbud for de priviligerte? Jeg føler meg ikke veldig priviligert hvertfall.

Jeg synes vi burde lage en kampanje. Internett ut i distriktene! Og da mener jeg hele distriktet. Ikke sett opp grenser, vegger eller mur. Alle har jo behov for internett nå til dags, til og med oldemor på 97 år må inn på internett for å betale strømregningen sin.

Nei, snart på tide å pakke pikkpakket og vende snuten tilbake til sivilisasjonen, eller stormetropolen Tønsberg om du vil.

Hvis Blogger hadde vært en person, ville jeg ha klemt han/henne!

Takk og pris for Blogger!

Jeg fant funksjonen eksporter/importer blogg, så nå er alle innleggene mine fra den gamle bloggen her! Nå er jeg lykkelig nå!

Ny start

Ahhhh.... Så var det bare å starte på nytt da.

Etter et fantastisk møte med Wordpress, tror jeg faktisk e-postadressen min ble hacket. Jeg mistet kontrollen over den opprinnelige bloggen min, e-posten min, og andre sider hvor jeg må logge inn per mail.

Så hva annet kan man gjøre enn å forandre på alt?

Jeg synes det er spesielt moro å starte på nytt halv-annen uke etter jeg startet bloggen da. Det må sies.

I hate Wordpress!

 Jeg vil gjerne si noen ord om Wordpress. Jeg vurderte nemlig å flytte bloggen min fra Blogger til Wordpress, men det skal jeg altså ikke gjøre.
Makan til komplisert plattform skal du lete lenge etter. Jeg prøvde i X antall timer å få til et greit utseende på det som da skulle bli en ny Hodesirkus. Men man kunne ikke bestemme så mye selv der som på Blogger. Til slutt fant jeg ut at jeg bare skulle holde meg her hvor alt er trygt og enkelt.

Nå har jeg da funnet ut at man ikke kan slette brukeren man har opprettet på Wordpress, og på grunn av det får ikke jeg kommentert på andre blogger. Etter et google-søk var det eneste tipset å opprette en "død" e-postkonto, som jeg ikke skulle bruke. Det gjorde jeg, la inn den på Wordpress, og etter sigende skulle nå alt være i orden. Jeg har en blank konto med en død e-post der.

Så prøvde jeg å kommentere på en wordpress-blogg. Med min opprinnelige e-post som er linket til Hodesirkus. Det gikk ikke, fordi jeg ikke var logget inn på Wordpress! HALLO! E-posten min er ikke linket til NOE SOM HELST på Wordpress lenger. Deretter prøvde jeg å kommentere på en annen Bloggerkonto, men da ble jeg kastet ut av hele Google-kontoen min! HVA SKJER? Hva skal jeg gjøre nå?
Jeg aner i hvertfall ikke. Jeg greide til slutt å komme inn på Google-kontoen igjen, men unnskyld fransken min, jeg er fly forbanna! Nå er det like før hele laptopen går i veggen.

Ett tips til dere der ute, hold dere LANGT unna Wordpress, de tar over livet ditt!

En seig torsdag

I dag har hjernen virkelig satt seg på pause hos meg. Bare det å stå opp føltes ut som en stor heltebragd, men man kan jo ikke ligge hele dagen. Hvertfall ikke når jeg får en hyggelig sms fra posten om at en pakke venter på meg.
Jeg smøg meg ut av senga, så forsiktig som over hodet mulig for ikke å vekke samboer eller pelsklumpen mellom oss. Allerede da jeg åpnet soveromsdøra kjente jeg hvor mye jeg angret på at jeg hadde forlatt den trygge, varme dyna. Et kjapt blikk ut i stua minnet meg på alt husarbeidet jeg skulle ha gjort. Det ligger ca en kilometer med klær og venter på å bli brettet sammen. Jeg ignorerte det glatt og stengte meg inne på badet. Vi har P3 som starter når vi slår på lyset, men i dag hadde jeg virkelig ikke lyst på selskap fra verken Radioresepsjonen eller gnålete pop-musikk. Jeg slo av musikken og sto i dusjen helt til varmtvannet nesten tok slutt. Det var slitsomt og deilig på samme tid. Da jeg etter mye om og men kom meg ut av badet, slang jeg meg oppi sofaen, hvor jeg ble tett etterfulgt av pelsklump nr. 2. Her i huset er du ikke mye alene, for å si det sånn. Der satt jeg i en time eller så, før jeg kjente at tannhjulene i hjernen sakte men sikkert begynte å snurre.

Så var det på tide å vekke samboeren. Å vekke han er et omfattende arbeid. Jeg har aldri i mine tyve-og-noe-år møtt noen som er vanskeligere å vekke. Det endte med at jeg sang mummitrollsangen for fulle mugger, mens jeg bevegde munnen hans slik at det så ut som om det var han som sang. Da fikk jeg kontakt. Neste gang skal jeg filme det, og legge ut på bloggen. Nå er du advart, Håvard!

Nå da. Nå sitter jeg i sofaen igjen, men to bøker rikere og prøver å kveste ut av meg et innlegg på bloggen. Gi dere et lite innblikk i hverdagen her til gards.Jeg følte det var viktig.

Jeg må understreke at jeg føler meg meget heldig som har fire lodne vesner innenfor rekkevidde. Ja, Håvard, du er litt lodden, men jeg er glad i deg selv om. I tillegg, har den lodne kjæresten min laget kaffe til meg, og det skal jo kurere gruff. Jeg føler jeg har plenty av gruff som må kureres.

Ta forresten en titt innom bloggen til kjæresten ved å trykke her.