Litt sent nyttårsinnlegg

Nå er det en stund siden forrige innlegg. Jeg orket rett og slett ikke å skrive noe i desember, for da er det så mye annet som foregår. Noen ganger kan en liten kunstpause være forfriskende også.

I desember skjedde mye gøy, og mye stressende. Det er vel kanskje ikke så uvanlig? Jeg har vært på Queens of the Stone Age-konsert med kjæresten og to andre fine venner, jeg og kjæresten har vært på julebord i Tønsberg med alle mine fininger, jeg har stresset rundt som en annen gærning for å få tak i fint plastikk-juletre, og ikke minst perfekte julegaver. Jeg feiret julen med mor, stefar og stesøster, mens kjæresten var sammen med familien sin. Nyttårsaften var i Tønsberg, og et par dager etter det kjørte vi jammen meg opp til Trøndelag for å være med bestemor og bestefar, og besøke pappan min og familie på Frosta. Så ja, når jeg var hjemme, så gjorde jeg så lite som mulig, for å være ærlig. Desember er en psykisk og fysisk slitsom måned!

Her er en liten oppsummering fra den siste måneden:

Her er det altså bilde fra konserten, Nemo som er søt, resultatet etter jeg glemte å lukke soveromsvinduet i snøstorm, og god gammeldags julepynt.

 I Tønsberg fikk jeg et kryss på hånda for at jeg hadde passert 20. Ikke værst når jeg er nærmere 30 enn 20. Små gleder i hverdagen. Ronja fikk skittentøyskurven som favorittplass. Og så måtte jeg se på gode gamle Scrooge.

 Ble greit nok fornøyd med juletreet, mens Ronja spiste seg ihjel på tunfisk og ble kjempefeit. Ronja måtte også vise labben sin da jeg tok bilde av mine nye tøfler. Nusse var monorail-katt stort sett hele jula.

 Lurven var TV-slave, mens jeg var pysjslave. Da TV-en ble avslått, velta Lurven over ende. Og jeg må jo vise den deilige julemiddagen! Mamma er flink kokk.

Jeg knuste familien i bowling på WII. Riktignok var det bare en gang, men jeg er strålende fornøyd! Ronja var vakker, og så dro vi til Trøndelag. Det var mer snø på Toten enn i fjellet. Den var ny.

Etter endt opphold hos bestemor og bestefar dro vi til Frosta. Der sovna Håvard, før vi spilte jenga og nøt vedovnen.

Det var vel en grei oppsummering av desemberen, og nå gleder jeg meg til alt det spennende 2014 har å by på.

Hvordan har desember vært for dere?

Bøker, internett og julestemning

Nå har jeg nesten ikke vært online på en uke! Og det har vært deilig. Jeg har vært innom facebook og nettaviser bare for å holde meg oppdatert, men that's it! Det har jeg virkelig trengt. Jeg har ikke akkurat gjort så mye annet i stedet, men jeg har lest masse. Jeg leste "Harry Potter- Philosopher's Stone" (igjen), Jens Bjørneboes "Haiene", og har begynt på Jonathan Franzens "Freedom". Det er lenge siden jeg har lest så mye, og det var etterlengtet.

"Haiene" er forresten første boka jeg har lest av Bjørneboe. Har alltid vært litt skeptisk til han som forfatter, for han var jo tross alt litt spesiell. Men boka fenget meg overraskende kjapt, og jeg ble på nytt minnet om hvorfor jeg ikke liker båt. Som hovedpersonen i boka så er det alt under havoverflaten som skremmer meg, og når han beskriver hvordan det er å være i en "liten" båt med 11 kilometer ned til bunnen, så kjenner jeg magen min vrenger seg. Tror denne boka har åpnet for muligheten til å sjekke ut andre romaner av forfatteren også. 

Likevel, merker jeg stadig at internettet tar mye av oppmerksomheten min. Enten det være seg wikipedia, 9gag, pinterest, eller mine nye favoritter thought catalog og imgur. Det som er med meg, er at jeg blir så oppslukt av og hekta på det jeg driver med, at alt det andre havner litt i bakgrunnen. Det at jeg knapt var på internett denne uka var egentlig helt tilfeldig, jeg følte nemlig ikke behovet for å sjekke alle disse sidene.

Det som gjør det litt ekstra gøy med å være offline en periode, er alt det nye som har kommet som jeg nå kan lese meg opp på! Det var den helgevasken, for og si det sånn. Neida. Jo, kanskje litt...

I dag klarte jeg forresten ikke å styre meg lenger. Kongerøkelsen er tent! Nå lukter det deilig jul her, og jeg tror jeg skal pine samboeren min litt og sette på Bing Crosby. Kakao er i tankene, og kanskje jeg blir inspirert til å begynne så smått med julevasken.

Slenger med en julesang dere kan se på også jeg, bare fordi jeg er i godt humør i dag!

Bibliotek og puter

I natt fikk jeg ikke sove, som vanlig før jeg skal noe viktig. Det viktige i dag var et møte med min saksbehandler på nav og behandleren min på dps. I dag var det nemlig fremtiden min som sto på timeplanen, og tror dere jammen meg ikke at den ser lys ut!

I januar skal jeg begynne å jobbe på bibliotek! Hipp, hipp! Det er bare arbeidsutprøving, så blir ingen lønn og det er bare noen timer i uka, men det passer meg fint. Og så bibliotek da. Bøker over alt! Kan det bli bedre?

Ja, det kan det faktisk, fordi disse to menneskene støttet meg helt og fult og gav meg klarkjør for å søke på høgskolen i Oslo til neste år. Og hva skal jeg gå der, spør dere? Bachelorgrad i Bibliotek- og informasjonsvitenskap! Høres sikkert tungt og trøtt ut, men for meg passer det perfekt. -Tror jeg da.

Som jeg har skrevet tidligere i bloggen, så har jeg en tendens til å skifte fremtidsplaner oftere enn andre skifter sokker. Men nå skal jeg forsøke meg i en biblioteksjobb, så tar jeg det derfra tenker jeg.

Uansett, fire timers søvn etterfulgt av en haug med gode opplevelser og nyheter på et navkontor, av alle ting, tar på. Jeg måtte bite i det sure eplet og ha et møte med puta mi da jeg kom hjem.

Det er en fin ting å være glad og i godt humør etter sånne møter! Men om jeg er opplagt nå? Nei. Ikke akkurat.

Grått hår og panikk

Den første gangen jeg fant et grått hår husker jeg som om det var i går. Jeg var hjemme hos faren min, og jeg sto på badet midt på natta og glodde på meg selv i speilet. Jeg har et arr etter å ha fått et gardinbrett i hodet da jeg var lita, og det pleier jeg å stirre på innimellom. Den natta der studerte jeg arret mitt som vanlig, og plutselig stoppa hjertet mitt i to sekunder. Hva var det jeg skimtet? Det var noe lyst der oppe, og ikke "riktig" lyst, heller. Neida. Det var grått. GRÅTT! Ett stykk grått hår hadde forplantet seg oppi hodet mitt, og det før jeg fylte 25 også?

I stressende panikk dro jeg frem pinsetten og sikta meg inn på det ene hårstrået med skjelvende hender. Det var ikke veldig lett siden det var midt på natta og jeg var drit-trøtt, så det ble en liten hårtust som forsvant. Men jeg fikk hvertfallnappet ut elendigheten. Så der sto jeg da. På badet med et grått hår i pinsetten, og hva som føk igjennom hodet mitt da, det må gudene vite. For plutselig begynte jeg å stortute! Jeg var da ikke klar for å bli gammel! Jeg hadde jo akkurat flytta hjem igjen, og satt der uten utdannelse og ingen jobb, og hvertfall ingen fremtidsutsikter. Jeg var så absolutt ikke klar for å se min egen dødelighet i øynene.

Jeg løp opp trappa og banket på soverommet til pappa, og spurte om jeg kunne komme inn. Gråtkvalt og fæl, med hårstrået i hånda. Han lurte fælt på hva som var galt, og med snørr og gørr tytende ut her og der viste jeg fram det grå beviset på at udødeligheten min brått var slutt. Jeg tror egentlig han lo litt inni seg, men han skjønte nok alvoret det var for meg. Trøst fikk jeg i hvertfall, til tross for å ha vekket han før sola hadde tenkt å komme opp.

 

I utgangspunktet burde ikke det ene grå hårstrået være et stort problem for meg. For jeg har strengt tatt ikke hatt min naturlige hårfarge siden tolvårsalderen. Jeg begynte nemlig å putte kunstige farger i håret mitt da jeg fant ut at håret mitt hadde samme farge som en mus. Jeg tuller ikke. Du kunne ha puttet på meg et sirkustelt, og jeg hadde fortsatt sett grå og anonym ut. Den tiden jeg fant ut at hårfarging var en mulighet, hadde jeg mange rare hårfarger og fasonger. Jeg er så glad for at bildebevisene ligger trygt i et album en halv landsdel unna.

Hvis jeg ikke husker helt feil, begynte jeg med lilla hår. Og da jeg ble fjortis bleket jeg det. Det var jo den største feilen jeg noen sinne kunne gjort, for jeg var mistenkelig lik miss piggy. Og det er ikke en god ting. Men jeg var hvertfall fornøyd med det da. Alle venninnene mine hadde blondt hår, og vi kalte oss "Go Blondies". Vær snill og ikke døm oss for det. Jeg gikk lei av blondinevitser og tørt kvistehår etter noen måneder. Og da farget jeg det svart, med en blå stripe som ble grønn da jeg vasket håret. Jeg følte meg dødsrå, jeg begynte å høre på alternativ musikk, som The Cranberries og gikk stort sett bare i svart. Men jeg var så original og unik. Syntes jeg da.

Heldigvis tok jeg til fornuften noen år senere, og fant ut at jeg ville bare ha naturlig brunt hår. Og det holder jeg fremdeles ved. Jeg går bare opp eller ned noen toner for forandringens skyld. Hele poenget med å farge håret var jo for å slippe å se ut som bestemor skogmus, og jeg føler meg ganske vel med å farge håret en gang i blandt. Da jeg først fant grå hår fikk jeg et plutselig behov for å farge det. Men nå haster det ikke så veldig, faktisk. Jeg liker ikke de grå alderdomstegnene ennå, men jeg ser litt for meg at om noen år, når jeg har fått en utdannelse og jobb, så kan jeg sette pris på dem. Når jeg liksom er klar for å eldes med verdighet.

Grått hår er jo tross alt bevis på at man har litt visdom i toppen.

Inspirasjonen til dette innlegget fikk jeg fra bloggen Et dryss kanel. Les innlegget her!

Å lære av erfaringer

Jeg la meg selv inn på psykiatrisk avdeling i fjor rundt påsketider. Det var beregnet tre uker for meg der inne. De tre ukene kommer jeg aldri til å glemme. Jeg synes ikke akkurat oppholdet hjalp så mye på psyken min, men det jeg erfarte har kommet godt med, og jeg lærte mye av systemet, men mest av de jeg var innlagt sammen med.

Det var ikke noe alvorlig galt med meg, jeg var riktig nok deprimert og trengte å komme bort fra hverdagen. Det var deilig å være der til å begynne med. Jeg hadde noen å snakke med døgnet rundt hvis jeg ville, men jeg var skeptisk til de andre der. Det var jo de som var gale, ikke meg. Så feil kan man ta. Etter å ha blitt kjent med dem, lærte jeg at de var de mest sympatiske og empatiske menneskene som finnes. Det var full forståelse for alt. Hvis jeg sa jeg var sliten, så var det nok. Jeg trengte ikke å forklare meg for noen (bortsett fra de som jobbet der, selvfølgelig). De skjønte meg, og det var uvant.

De tre ukene ble som en boble for meg. Noen ganger lengter jeg tilbake, for å kunne omgås mennesker som vet hvordan det er å være deprimert, ha angst, å plutselig bli så utmattet at du bare har lyst til å legge deg ned akkurat der du er for å grine. Jeg savner å ikke måtte forklare meg hele tiden. For å se på det litt svart-hvitt, så er det ikke lett for en som er frisk, å skjønne hvordan det er å være syk.

Det er så mye mistanker rundt det å være psykisk syk. Folk sier at man må ta seg sammen, alle er jo deppa til tider. Ja, alle kan være deppa noen ganger, selvfølgelig. Men hva når denne følelsen tar overhånd? Når hele dagen, uka, måneden, året er gjennomsyret av en tung sky som henger over hodet konstant? Hva med alle de gangene du våkner og er mer trøtt og utslitt enn da du la deg kvelden før? Hva med alle gangene du er trøtt og sliten mens du drømmer? Det kaller ikke jeg å være deppa. Det er depresjon.

Jeg tenker ofte på de personene jeg ble kjent med da jeg var innlagt. Noen har det gått bra med, noen overlevde ikke utskrivelsen. Jeg lærte en meget viktig ting i løpet av de tre ukene. Systemet er avgjørende for hvordan livet på utsiden av sykehuset blir. Jeg personlig føler jeg fikk en bra oppfølging, men jeg vet at noen ikke fikk det. Noen ble nesten kastet ut før de var klare. Kastet ut i en hard verden som ikke har forståelse for at hodet ikke alltid er logisk. Hvis du er uheldig og støter på feil person i et slikt system, så kan du møte på problemer gang på gang. Jeg er evig takknemlig for at jeg stort sett har hatt gode støttespillere, men jeg ser jo at i et slikt system er vi ikke mennesker lenger, men en brikke som må flyttes på.

Etter de tre ukene jeg var innlagt, følte jeg ikke så stor forandring. Men jeg følte meg rik på lærdom likevel. Jeg, som sikkert mange fler, dømte folk som var innlagt. Helt til jeg var der selv. Jeg er så takknemlig for å ha møtt disse menneskene, det var de som lærte meg at jeg må akseptere situasjonen jeg er i. Jeg må akseptere at jeg ikke greier ting lenger, som jeg greide før. Men jeg kommer til å klare det, jeg kommer meg ut av den grøfta jeg er i akkurat nå. Jeg må bare ta tiden til hjelp. Selv om mine medpasienter ikke akkurat sa det med disse ordene, så var det et budskap i de historiene de delte med meg.

Nå er jo ting ganske mye bedre for meg, men jeg har fremdeles en lang vei jeg må gå. Det er verdt bryet og slitet, for til slutt kommer jeg til å nå målet mitt, og jeg gleder meg til den dagen. Jeg gleder meg til jeg kan si jeg har jobbet meg gjennom depresjoner og andre diagnoser, og kan leve et normalt liv med en utdannelse eller en jobb jeg setter pris på. Jeg gleder meg til den dagen jeg våkner uthvilt og opplagt.

Det er mye å se fram til, og det er så verdt å jobbe for!