Crazy cat lady, sa du?

Jeg og samboeren min hadde hver vår katt før vi flyttet sammen. Så da vi ble samboere, ble vi en lykkelig familie på fire. Ronja, som var min, er to år gammel og veldig mammadalt. Nemo, som var Håvard sin, er en voksen hannkatt på kanskje 4 år. Dette er vi litt usikre på. Han er i hvertfall en original katt. Litt smådum til tider, men ikke mindre elskbar av den grunn.
I tillegg har vi nå en katt i fosterhjem hos oss. Lille Amy. Hun er ekstremt kosete, men liker ikke å måtte dele oppmerksomheten med de to andre. Amy skal være til oss inntil det dukker opp et bedre hjem for henne.

Jeg har tenkt mye på alle disse kattene jeg har, har hatt, eller fremdeles har i familien min. Så tenkte å lage en liten tribute-post til ære for alle mine pelskledde venner!

Dette er August og Brutus.
De levde i 17 år, før vi måtte si farvel til de. Jeg har praktisk talt vokst opp med de god-klumpene.

August var en helt herlig katt. Da han var liten, ble han faktisk kidnappet av noen som hadde hytte ikke langt unna huset vårt. Etter tre måneder, sto han plutselig på døra vår igjen. Det var en tårevåt gjensynsglede for å si det sånn.

Brutus var også helt fantastisk. Da August var borte i tre måneder, lette Brutus etter han. Det er broderlig kjærlighet. Et minne jeg husker meget godt av Brutus, var en gang han kom inn, stolt og fornøyd over å ha fanget en skogsnegle. Problemet var jo bare at sneglen ble som lim i munnen hans, så vi måtte pusse tennene på katten. Det var absolutt ingen enkel affære. Da hele seremonien var over, løp han ut og... ja... fanget en til.

Dette er Lucy. Hun var den første katten som var "bare min". Hun begynte katteårene sine som innekatt, noe som gjorde henne svært kreativ. Hun lærte seg å åpne dører, klatre i gardiner og rive bøker ned fra hyller. Det var aldri et kjedelig øyeblikk med Lucy. Hun var også ekstremt redd for edderkopper.

Dessverre ble hun gal etter ett kull med kattunger, så jeg måtte si farvel til henne etter knapt to år.

 Her er Lucy med kattungene. Dagen etterpå stakk hun av og var borte i flere dager. Katte-elsker som jeg er, kjøpte jeg morsmelkerstatning for katter og satte i gang å pleie disse små nurkene.

Ronja er datteren til Lucy. Jeg har praktisk talt kjent henne siden før hun ble født. Hun er en klok katt, og allerede før hun fikk øyne prøvde hun å komme seg ut av boksen hun og søsknene bodde i. Da Ronja var tre uker, skrek hun konstant. Kattemoren eller de andre søsknene var ikke noe trøst. Hun roet seg derimot ned med en gang hun kunne krype opp i hendene mine. Derfor valgte jeg å beholde Ronja, fordi jeg følte hun valgte meg.

 Her er Ronja som en pitteliten pelsklump, er hun ikke søt?

Her har vi Nemo da. Jeg har blitt veldig glad i han, det må sies! Selv om han går på vegger og ikke skjønner navnet sitt helt. Han elsker å ligge i sengen mellom meg og Håvard, og da koser Nemo seg gløgg i hjel. Han er derimot rimelig skeptisk til Ronja, siden hun dyttet han ut av kjøkkenvinduet vårt etter hun flyttet inn her. Det gikk bra med Nemo, altså. Bare litt skremt.

Denne majestetiske katten er Lurven. Det er mammas katt. Han elsker å ligge i sengen når jeg er på besøk hos mamma og stefaren min. Han er også ekstremt glad i kylling, så han kan prøve å ta maten fra deg hvis han finner ut hva som er på talerkenen.

Dette er Nusse. Hun er Vidar, stefaren min, sin katt. Hun liker også å ligge i sengen når jeg er på besøk. Jeg begynner å ane et mønster her. Hun er så glad i kos, så hvis du begynner å kose med henne, ikke regn med å få fred med det første.

Og sist, men ikke minst. Dette er Amy. Hun passer vi på litt i regi av Dyrebeskyttelsen. Kjempekosete kattepus, og elsker å leke. Dessverre så er det fryktelig dårlig kjemi mellom Ronja, Nemo og henne. Så hvis dere kjenner noen som trenger en kosete og snill kattepus, gi meg et pip!

Det ble veldig mye katter i denne posten, men sånn er det når man har katter over alt. Man knytter bånd til de. Kjæledyr er familiemedlemmer de også!
I tillegg er det en fantastisk hjelp når depresjonen er som verst, å ha en lodden, malende pelsklump på magen. Det er beroligende, det.

Positive ting i dag

 Jeg liker fredager. Jeg forbinder fredager med fri og avslapning, til tross for at jeg ikke har vært i arbeid på over to år. Det bare er noe med helgen. Jeg hadde veldig angst for brev og offentlige instanser før (heldigvis ikke nå lenger!), og i helgene er det jo lite post og lite offentlige instanser som er oppe og kan plage en. Det er rett og slett de fredeligste dagene i uka, og det er nok til å gjøre meg glad.

I tillegg, så er denne fredagen ekstra positiv, siden jeg skal dra til Tønsberg og møte noen av mine aller beste venninner i hele verden. Disse jentene har gitt meg mye glede igjennom alle årene jeg har kjent de! Har ikke sett de på et par måneder, hvertfall. Så det blir litt deilig med litt jentetid og masse skravling!

Som jeg skrev i går, så er det i dag et helt halvår siden jeg og kjæresten ble sammen! Det er en stor positiv ting å være takknemlig for. Han er nemlig den kjekkeste og snilleste mannen jeg vet om, og kunne ikke tenkt meg et liv uten han. Så jeg satser på at det første halve året kan utvikle seg til et halvt århundre eller så!

Det som er så fint i dag, er at det er jo skikkelig høstvær! Sola skinner, det er frisk og kjølig luft. Jeg elsker høsten. Det har alltid vært favorittårstiden min. Det er noe med at den tunge lufta fra sommeren blir borte, alt blir klarere med fine farger, og jeg tenker bare på at det går mot en ny start igjen. Jeg må få tatt noen fine høstbilder jeg kan legge ut her.

Flere som har positive ting å dele på en fredag?

Her har dere noe å se på og kanskje smile av:

Trykk her for noen puns som er så dårlige at de blir bra!

Sist men ikke minst, smil! Det er helg! :)

Å ha noen som står deg nær

Det er ikke alltid greit å føle seg avvist av noen som står deg nær. Det er vondt og sårt, og man skjønner ikke helt hvorfor en blir dyttet unna. Jeg har store problemer med dette. I den diagnosen det mistenkes jeg har, er dette et stort tema. Folk som sliter med dette velger å ikke komme nær andre i frykt for å bli avvist eller kritisert. Det er viktig å få bekreftelse fra familie og nære venner på at man er god som man er.

Men hva gjør man hvis man ikke får bekreftelse eller støtte fra de nærmeste? Jeg er i en situasjon der jeg titt og ofte føler meg avvist og oversett av en person som skulle stått meg mye nærmere enn det vedkommende gjør. Det er sårt, og det bidrar til veldig mye negative episoder for meg. Jeg prøver noen ganger å ta dette opp med vedkommende, men ender opp med at følelsene tar overhånd og jeg sier sårende ting som gjør avstanden mellom oss enda større. Dette gir meg selvfølgelig dårlig samvittighet, og jeg føler det er min feil at jeg blir avvist. Det er innmari vanskelig å vite hva man skal gjøre når man så sårt ønsker støtte fra en person, men føler at man ikke får det.

Hvis det er andre der ute som sliter med noe liknende, så har jeg noen tips og råd som kan hjelpe.

1. Snakk med personen det gjelder. Fortell hvordan du føler det, uten å bli frustrert slik at feil ord kommer ut. Bevar roen. Ta det gjerne på en dag du føler deg bra, og mer opplagt enn vanlig

2. Du kan spørre om vedkommende vil bli med deg til din behandler så dere kan snakke ut om ting med en tredjepart til stede. Det kan føles betryggende å ha noen som kan ta litt styring over situasjonen hvis du føler du mister kontrollen.

3. Ha et åpent sinn. Hvis personen du ønsker mer støtte av trekker seg unna, kan det være han eller hun sliter med noe selv. Det er selvfølgelig ingen grunn til å avvise noen, men det kan gjøre det lettere for deg å ikke ta det så personlig.

4. Ikke si noe du ikke kan ta tilbake. Jeg, av alle, vet at det er vanskelig når du føler deg skikkelig tråkka på og oversett. Men å si noe sårende og hatfyllt kan gi deg mer anger og mer dårlig samvittighet. Du trenger ikke slite med noe mer en høyst nødvendig.

5. Det kan faktisk være at personen du ønsker skal stå deg nær ikke er bra for deg. Tenk nøye igjennom om det er verdt å sloss for den personen, eller om det bare kommer til å bidra til mer problemer  for deg.

6. Vær mer sammen med de menneskene som gir uttrykk for at de setter pris på deg. Prøv å ikke tenk for mye på de eller den som ikke gir deg den oppløftningen du trenger.

Håper dette kan være til hjelp for noen.

To sinnsstemniger i en post

 Det som er typisk for meg inni alt det depresjonsgreiene, er at jeg føler meg så innmari tom. Det er utrolig vanskelig å forklare den følelsen for noen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på det annet enn at jeg føler meg blank, jeg føler ingen spesiell glede- eller sorg for noe som helst. Jeg har jo ikke alltid vært sånn, så på en måte vet jeg hva jeg burde føle til en hver tid. Jeg prøver derfor å vise disse bestemte følelsene til mennesker jeg møter. Problemet er at jeg kan oppfattes som falsk og som om jeg ikke helt bryr meg. Det gjør jeg jo. Det er nettopp derfor jeg prøver å vise hvordan jeg burde ha følt, for å ikke såre andre. Jeg pleier å kalle dette for å bære masker. Jeg putter på et utseende som egentlig ikke er meg, for å tilfredsstille andre. Den masken jeg bruker oftest, er den som smiler og ler. Jeg prøver å tvinge meg selv til å føle lykke, men det funker jo egentlig ikke sånn. Inni meg kan jeg føle sinne og/eller sorg.
Det er litt som å prøve å komme seg på en karusell som alle er med på, der de ler og har det gøy, men karusellen går for fort til at jeg greier å komme meg på, så da smiler jeg til de andre for at de skal tro jeg også har det gøy, men i bunn og grunn lengter jeg etter å sitte på karusellen jeg også.

Den tomheten man går og bærer på er til tider ganske utmattende. Jeg føler det er noe som mangler i livet mitt, men jeg aner virkelig ikke hva det skulle vært. Jeg har det meste jeg trenger. Jeg har en kjæreste jeg er glad i, et trygt og stabilt hjem, jeg har katter jeg er glad i, og jeg har nok penger til å klare meg. Jeg er omgitt av ting jeg liker, men likevel er det noe som mangler. Jeg savner å kunne jobbe, men jeg vet jo at jeg ikke greier det for øyeblikket. Jeg greier knapt nok å gjøre husarbeid. Det er ikke akkurat oppløftende og ikke makte å gjøre noenting.

Er det flere som kjenner seg igjen i beskrivelsene mine?

Det er ikke akkurat oppløftende innlegg fra meg hver gang. Jeg lover å skrive når jeg har noe positivt å dele med verden også!

Jeg kan jo dele en positiv ting med dere i dag. I dag er det nemlig nøyaktig 6 måneder siden jeg og kjæresten møttes for første gang! Vi møttes riktig nok på en norsk datingside først, men 10 april møttes vi første gang på ordentlig. Og dagen etterpå ble vi sammen. Det gikk litt fort i svingene kanskje, men jeg er glad for at vi turte å ta sjansen!

Kritikk og drama

 Enkelte ting har blitt vanskelig for meg å takle med årene. Ta for eksempel kritikk. Det er kanskje vanlig for noen å føle seg tråkket på når noen kommer med kritikk, uansett om det er konstruktivt eller ikke. For meg er det til tider litt ekstremt. Dette har gjort at jeg gruet meg fryktelig for å dele denne bloggen med mine facebookvenner. Det høres kanskje rart ut, siden bloggen uansett er offentlig, men det er noe med å sette navnet mitt her som har virket litt truende. Jeg var livredd for å få negativ feedback og bare kritikk og kanskje til og med blitt gjort narr av.
Det skjedde jo ikke. Jeg fikk så mye fine ord og skryt, at jeg ble helt rørt! Jeg søkte egentlig ikke bekreftelse, men det fikk jeg i bøtter og spann du. Kanskje fordi jeg skriver om et tema som er vanskelig for mange å snakke om, men som er like reelt for de som for meg.

Tilbake til kritikk. Jeg er veldig var på all slags kritikk. Uansett. Riktignok kommer det ofte an på dagsformen og humøret mitt, men veldig ofte tar jeg alt innover meg. Jeg kan bli sinna, irritert, frustrert og faktisk føle en trang for å gråte når noen sier noe jeg oppfatter negativt. Jeg må trekke frem den stakkars samboeren min igjen da. Han får jo gjennomgå til tider. Hvis jeg lager middag til han, og han føler behov for å putte på litt ekstra salt, soya-saus eller kanskje litt ketchup, så kan jeg bli frustrert. For akkurat da, føles det ut som om den maten jeg brukte lang tid på å tilberede ikke er bra nok. Jeg vet jo at det ikke er tilfelle, for vi har jo forskjellig smak, og jeg også føler jo for å krydre opp maten jeg kan få servert andre steder.
Så hvorfor tar jeg sånn på vei når jeg får noe som minner om kritikk? Det vet jeg altså ikke. Det er ikke noe jeg greier å kontrollere. Sånn er det bare.
Jeg skriver ikke det her for at folk ikke skal kritisere meg, men forstå hvorfor jeg kan reagere som jeg gjør. Jeg mener ikke noe vondt hvis jeg blir sinna eller frustrert. Det går over.

En forklaring på hvorfor jeg reagerer som jeg gjør på ting, er psyken min. Selvfølgelig. Den er jo ganske sentral. I disse dager gjennomgår jeg en kartlegging sammen med behandleren min, for å sette en endelig diagnose. Jeg vil ikke si hvilken diagnose som er mistenkt ennå, kanskje jeg forteller om det når diagnosen blir satt.

Det er betryggende for meg å vite at for hver diagnose, finnes en behandlingsmåte som kan gjøre slike små ting enklere for meg å håndtere i hverdagen. Og med en diagnose er det lettere å forklare mine nærmeste at det er ikke de som gjør noe galt, men det er en kjemisk uballanse i hjernen min som gjør at jeg innimellom reagerer på en "dramatisk" måte.

Er det noen flere som opplever slikt? Kjenner dere noen som overreagerer uten grunn?