Sirkus i hodesirkuset

Jeg har akkurat lagt meg ned på sofaen for litt etterlengtet hvile. Jeg er litt mer sliten enn vanlig og kjenner det sliter mer enn vanlig å skulle gjøre noe. Men når jeg nå har lagt meg godt til rette under varme tepper og med fyr i ovnen, så begynner det. Tankekjøret. Det begynner med at jeg nynner på den utrolig slitsomme "scatman"-sangen. De av dere som er født på riktig side av 90-tallet kan kanskje huske den. Hvorfor akkurat den låta skal sette seg fast i hodet mitt nå er et godt spørsmål. Jeg har vel ikke hørt den siden jeg gikk med posebukser, ufosolbriller og hårmaskara i panna.

I det jeg aksepterer at hvilen min blir akkompagnert av 90-tallet, begynner tankene å vandre. Å, hvor de vandrer! Alt fra hvordan jeg skal lage saus til kalkunen på julaften, til hva jeg skal pakke ned når jeg skal ned til østlandet en tur, til hvordan dongeribukser egentlig lages (er stoffet vevd? Det ser vevd ut). Dere må tro det er slitsomt bak alt håret jeg har altså.

Alt jeg ønsker er å hvile litt i pledd-kokongen min før jeg skal gjøre husarbeid. Men hverken scatman eller dongeribuksa har tenkt å gi meg fred. Heldigvis er sånne tanker ganske harmløse. Innimellom alt virrvarret, kommer tanker jeg MÅ tenke på, men helst har lyst til å utsette. Hva skjer til neste år? Blir det leilighet på meg? Kommer NAV til å holde hva de lover? Hvilke papirmøller venter meg?

*Grøss* Jeg putter de alvorlige tankene under en mer hyggelig tanke om julehandel. Men akk, det er ikke akkurat noe jeg blir mer avslappet av det heller! Hva skal jeg gi i gaver? Når får jeg handlet? Når skal jeg pynte til jul? Jeg må kjøpe juletre!

Plutselig ringer alarmen min. Den halvtimen jeg skulle slappe av på, er borte. Den ligger havarert i en julestrid med scatman surrende som en hissig klegg. Jeg ligger og stirrer snurt opp i taket før jeg kommer på at den beste måten å få vekk tankekjør på, er å dele den med andre. Frem med bloggen!

Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg egentlig skulle begynne med husarbeid etter hvilen, men siden det ikke ble hvile, prokrastinerer jeg litt i stedet. Det er nemlig noe jeg kan!

Hvor mange av dere blir distrahert av tanker og sanger? Og har dere fått scatman på hjernen ennå?

Ny blogg!

Allright! Jeg har laget meg en liten ekstrablogg, jeg! Det er en bildeblogg, siden jeg er så glad i å knipse natur og sånt. Har vært litt sjenert for å vise frem bildene mine, men nå tenker jeg shit au.

Gå inn og kikk da vel!

fotosbymarita.blogspot.no
fotosbymarita.blogspot.no
fotosbymarita.blogspot.no
fotosbymarita.blogspot.no

Bla, bla, bla

Jeg leste nettopp et innlegg på Dagbladet som heter "Fordelen ved å snakke feil". Det var et morsomt innlegg om hvordan man kan si feil ord på grunn av assosiering. Forfatteren skulle si ett ord, tenkte på et annet og resultatet ble knoting. Hun nevner som eksempel "videobombe" i stedet for "videokanon".

Fenomenet blir videre i innlegget beskrevet som metonymi, og er slettes ikke noe farlig eller uvanlig. Jeg har selv vært offer for metonymiske problemer, men det er så sjeldent at det plager meg ikke nevneverdig.

Derimot har jeg ett annet problem, og det er at jeg bytter om rekkefølgen på bokstaver. Det er noe som skjer mer enn sjeldent, for å si det sånn. Favoritten min må være at jeg kan si "hviddagsmil" i stedet for "middagshvil". Dette skjer såpass ofte at det irriterer meg. For dere som kjenner meg ganske godt, så vet dere at jeg er over gjennomsnittet interessert i språk. Og hva slags signal sender jeg ut når jeg ikke greier å holde tunga rett i munnen? Som oftest blir det bare komisk, men når jeg med min tendens til sosial angst, skal snakke med fremmede mennesker, så blir bokstavene blandet mer enn om jeg har kjørt dem i en blender. Det samme skjer når jeg er ivrig. Eller irritert. Når jeg er trøtt skjer det også. Det gir ikke akkurat mye rom for å snakke riktig her.

Et annet fenomen hos meg, som har gitt mange en god latter, er min ulidelige evne til å vektlegge ord feil. Jeg har et marerittminne fra ungdomsskolen, da vi skulle fremføre et miniprosjekt om verdensrommet. Jeg skulle snakke om en planet, mulig det var Mars. Og som sikkert mange andre i sine spede ungdomsår, kom et ord jeg aldri hadde hørt før. Polkalott. Sjenert som jeg var, turte jeg ikke spørre læreren om dette ordet, så jeg gjetta vilt, og gikk opp til kateteret og begynte mitt fantastiske mini-foredrag om planeten og dens polkalotter. Utalen jeg brukte, rimte med polkadotter. I det jeg sa ordet, begynte læreren og flere elever å le høyt av meg, hvor på jeg da lærte at det uttaltes pol-kalotter. Det var virkelig ikke i nærheten av polkagris eller polka-dans. Rødfargen som regjerte i ansiktet mitt da, kunne ha utkonkurert hvilken som helst tomat. Nå i dag, synes jeg dette er en fantastisk historie å fortelle, men som en klein 13-åring var det verdens undergang.

Dette er ganske uskyldige talefeiler, vil jeg tro, men sagt i riktig, eller feil forsamling, kan det skape noen pinlige situasjoner for meg. Jeg har ennå ikke funnet ut av hva disse feilene kommer av, om det bare er meg som er ukonsentrert eller om det er noe mer dyptliggende årsaker. Forfatteren av innlegget i Dagbladet hevder det kan brukes til noe kreativt. Jeg håper det stemmer.

Hvis du har noen liknende opplevelser, vil jeg gjerne lese om dem! Og hvis du vet om det har noe navn, skrik ut!

Angst.

Jeg kunne ikke kjøpe det jeg ville i butikken i dag. Ikke fordi jeg ikke hadde råd, men jeg klarte det bare ikke. Jeg var ikke alene, men likevel så kjente jeg panikken begynne å ta tak. Det føltes ut som om alle snudde seg og glodde stygt på meg. Dømte meg for det jeg putta i handlekurven. Det er som om jeg ser tankeboblene deres, jeg vet hva de tenker, mener og synes om meg. Du har ingenting å gjøre der. Du hører ikke til her. Hvem tror du at du er. Hvordan kan du synes det er greit å kjøpe det du gjør. Du er ikke velkommen. Når de er ferdig med å dømme meg, så går de tilbake til det vanlige. Å late som jeg ikke eksisterer. De ser forbi meg, over meg eller gjennom meg. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jeg ønsker bare å synke ned i et hull når det begynner sånn. Jeg vil fortest mulig ut av butikken. Ut i frisk luft og fort hjem til det som er trygt. Når jeg får samlet meg, så vet jeg jo at ingen brydde seg om hva jeg handlet. Det var ingen tankebobler der. Jeg vet ikke hva folkene tenker om meg. Det er bare angsten som putter det i hodet mitt. Det eneste virkelige er at de ikke ser meg. Noen ganger er det godt å vite, andre ganger gjør det litt vondt å være usynlig.

Den som venter kjeder seg. Eller?

Han godeste Albert Einstein fant ut en gang at tid er relativt. Og for å være helt ærlig tviler jeg på at han er den første som har tenkt i de baner. Har du lagt merke til hvor sakte tiden går når du sitter og venter? I en kjedelig time på skolen, når det er ti minutter igjen av arbeidsdagen, eller du står og venter på noen som er et kvarter forsinket. Dersom du gjør noe spennende, derimot, går tiden alt for fort. 7 timer på Tusenfryd er alt for lite, og ferien fyker forbi på noen dager, når det i virkeligheten har gått to uker. Sånn må det jo ha vært til alle tider. At tiden går sakte når du gjør noe kjedelig er ikke noe som dukket opp på 1900-tallet.

Kjedsomhet må ha eksistert minst like lenge som menneskene. Jeg er sikker på at det var en eller annen steinalder-frøken som kjedet vettet av seg da hun måtte ut å plukke bær og urter til mammutstek-middagen som ventet på bålet. Det som er litt fint med konseptet, er at alle kjeder seg. Enten du er vaskekone på Rimi eller Dronning Sonja. Kjedsomhet gjør ikke forskjell på folk.

Når jeg sitter og venter, går ikke tiden særlig fort. Jeg sitter og stirrer tomt ut i luften og grubler over livet eller hva jeg skal lage til middag. Her forleden fant jeg ut at jeg hadde brukt rundt syv timer bare på å vente. Jeg satt og ventet på toget, på legen og på faren min som skulle hente meg. Jeg kan legge skylden for all den ventingen på kollektivtrafikken her på bygda, siden den er ikke-eksisterende. Men, jeg kom på noen kloke ord jeg leste på det store internettet et sted: Bare kjedelige folk kjeder seg. Jeg tror det er ganske sant. Og det er fort gjort å si man kjeder seg nå i dag, når man er vant til å ha hele verdens underholdning i en liten dings i lomma.

Hva gjør du når du må vente på noe? Drar fram mobilen? Nettbrettet? Laptopen? Det er ikke mange sekundene en venter før mobilen kommer fram. Hvis du ser deg litt rundt, så går folk stort sett alltid med telefonen i hånda. Jeg er sikker på at hvis det fortsetter, kommer mobilene til å gro fast i oss. Ja, jeg sier oss, for jeg er ikke noe bedre enn noen andre. Jeg logger på facebook, sjekker nyhetene, sjekker morosider og leser blogger med en gang jeg må vente på noe.

Da jeg satt og ventet på faren min den "store vente-dagen", hadde jeg ikke så mye strøm på telefonen. Jeg gjorde da noe jeg ikke har gjort på lenge. Jeg satt og så på verden rundt meg. På en kafeteria, satt jeg og overhørte samtalen til to eldre herremenn som fortalte om forskjellige ferieturer de har vært på de siste årene. Jeg overhørte også at de skulle ha en danseoppvisning senere den dagen, og jeg må innrømme jeg dro litt på smilebåndet da. Tenk det, bare å overhøre en samtale mellom to fremmede mennesker, så kjedet jeg meg litt mindre enn før. Etter det gikk jeg og satte meg på en benk på et sted det gikk mye folk forbi, og jeg satt og slappet av og fant på historier om de forskjellige folkene som passerte meg. Å, kom igjen, det er vel ikke bare meg som gjør det?

Poenget mitt er at innimellom så skader det kanskje ikke å vente litt. Sette seg ned og se på verden passere. Verden haster forbi så fort noen ganger, at det føles ut som om pusten blir slått ut av en. Hvis du må vente noen minutter på bussen, la mobilen bli liggende i lomma og se deg omkring. Se opp mot sola, eller se på folkene som går forbi. Trekk pusten dypt, og ikke tenk på at du kjeder deg.

Ikke vent på at arbeidsdagen skal bli over, ikke vent på fredagen, ferien eller hva det nå måtte være. Vær tilstede hvert minutt av dagen, og vær takknemlig for den tiden du har.