Er du sjalu eller?

Kjære alle dere som leser bloggen min. Jeg har en liten innrømmelse å komme med.
Jeg er misunnelig! Og noen ganger litt sjalu. Jeg vet man ikke skal være misunnelig på hverandre. Ja, jeg har sikkert ett eller annet som andre misunner meg også. Det hjelper ikke, misunnelig er jeg uansett. Jeg vet også at livet er urettferdig, og "what goes around comes around", men jeg vet også at noen ganger er det veldig vanskelig og komme med et ekte smil og glede seg over andres suksess. Ikke minst, så vet jeg at alle er sjalu og misunnelig fra tid til annen. Noe av det jeg misunner andre er bagateller, mens noe er litt større og vanskelig å få gjort noe med. 

Jeg misunner noen ganger folk som har førerkort, noe som egentlig er ganske teit, for jeg kan jo alltids bare ta den dumme lappen jeg også. Men det koster penger, og jeg tror faktisk jeg er alt for fjern til å kunne anses som en trygg trafikant. Jeg kan jo knapt gå en meter uten å snuble i mine egne bein, hvordan skal jeg da kunne manuvrere over ett tonn med stål? Trukke det du.

Som nevnt over, koster førerkort penger. Det er ikke bare det som suger penger fra bankkontoen, men mye annet rart også. Jeg er nok ikke misunnelig, heller mer sjalu på dem. De som snyter seg med femhundrelapper, vet du. Jeg vil også kunne dra i hvilken som helst butikk og bare peke på det jeg vil ha, kaste rundt med gullvisa og platinumkort og dra hjem med et dollarglis. Men sånn går det altså ikke. Jeg er takknemlig for at kortet mitt ikke blir avvist de gangene jeg tar meg råd til firsprice-nudler på Kiwi.

En annen ting jeg misunner, er de som har sånne dritfine leiligheter og hus, perfekt innredet i bonde-chic stil, eller har rommene fulle av ubrukelige danske designmøbler. Jeg lurer på hva de driver på med i skjul, som har råd til å bruke det jeg tjener på et år bare for å møblere bøttekottet. Ærlig talt. Okei, jeg misunner ikke nøyaktig hva de har, men mulighetene deres. Jeg vil også ha et hus jeg kan møblere! Jeg ville riktig nok kjøpt en bønsj med Billy-bokhyller og blåst resten av interiørbudsjettet på bøker. Prioriteringer!

Noen ganger misunner jeg folk som ikke har noe også! Altså, ikke de som må tigge for maten, stakkars, men de som eier så lite som mulig, og er fullstendig fri til å gjøre hva de vil. I går var de i en jungel i India, i dag er de i Paris, og i morgen skal de dyppe tærne i havet ved Hawaii. Ta meg med da..!

Jeg kan også finne på å bli sjalu på disse photoshoppa ansiktene man ser i dagens glossy magasiner. De har perfekt kropp, perfekte klær, perfekt hår, perfekt ansikt, perfekt sminke, perfekt ditt og perfekt datt. Noen ganger tenker jeg på hvor annerledes livet mitt hadde vært hvis jeg var en 1.80 meter høy klesstativ med sminke på. Hadde sikkert vært like miserabel. Det er jo tross alt det som er inni som teller, både det positive og det negative.

De jeg misunner aller mest, er folk som har drømmejobben. De som våkner hver dag og gleder seg til å tjene til livets opphold! Skulle virkelig ønske jeg også hadde det sånn. Noe positivt, er at mulighetene mine jo ikke er blåst bort helt enda, men ting tar tid. Den som venter på noe godt, venter ei forgjeves og bla-bla-bla. Jeg håper dere der ute som har en jobb dere er glad i, ikke bare på grunn av pengene, virkelig setter pris på det!

Nå må jeg jo påpeke at selv om folk rundt meg lykkes i livet, får bra jobber og fine hjem, så er jeg absolutt ikke sykelig sjalu på dem. Jeg unner som regel alle det beste de kan få, men man ønsker jo noe for seg selv også. Er det så ille å være sjalu eller misunnelig noen ganger? Det kan vel ikke være så farlig, bare man ikke drar det for langt. Jeg kommer aldri til å dra ut håret på noen jeg er sjalu på. Det skjer vel forhåpentligvis bare på film! Jeg prøver faktisk å være såpass at jeg putter det jeg misunner folk på en liste over ambisjoner her i livet (vel, førerkort er ganske langt nede på lista, må jeg innrømme).

Har du vært sjalu eller misunnelig på noen?

En million minutter uten arbeid

I dag har jeg vært borte fra arbeid i 1 408 320 minutter. Ca. Det tilsvarer 978 dager det. Det får meg til å tenke litt! Jeg har ikke vært i arbeid på snart 1000 dager! TUSEN! Jeg visste det ville ta tid for meg å komme meg da jeg ble syk, men trodde aldri jeg fremdeles skulle være uten jobb på denne tiden her!

Det er tungt å gå dag ut og dag inn uten noe å foreta seg. Man må gjøre noen tilpassninger slik at man ikke helt går fra vettet når man ikke er i stand til å jobbe for føden. Jeg vet det er noen "navere" der ute som synes det er greit å bare få penger i hånda sånn uten videre, men jeg vil helst føle jeg fortjener de få slantene som kommer inn på kontoen min. Derfor gjør jeg det jeg kan for at jeg skal kunne komme tilbake til samfunnet så jeg kan vite at jeg har jobba rompa av meg for nudlene og kneipen jeg kjøper på Rimi.

Noe som må tilpasses når man rusler rundt hjemme dagen lang, er arbeidsuniformen. Hjemmeværende har ikke uniformer, sier du? Jo, jeg vil påstå at de fleste har sin egen uniform. Min består av pysj og hundetøfler. Og en svær ulljakke utapå der. Hvis det kommer besøk, kan det være jeg bytter uglepysjen til en mer normal joggebukse. Men noen ganger er jeg litt hardcore og tenker bare "deal with it" og kjører uglepysj-stil all day long.

En annen ting som gradvis faller ut av den daglige rutinen, er finstell av hår og tryne. Når den eneste sosiale omgangen du har er med katten din flere dager i strekk, skjønner du at feit, svart eyeliner og roser i kinna er overflødig. Og for min del, så fant jeg akkurat ut at jeg ikke har gredd håret på noen uker. Nå går jeg altså rundt som en halvgal professor med lokkene strittende i alle mulige himmelretninger.

 Jeg håper ikke det er nødvendig, men jeg påpeker likevel at min personlige hygiene fremdeles er inntakt. Likevel må jeg påpeke at noen synes det er befriende å slippe å dusje på et par uker når de rusler hjemme i stua. Jeg er ikke en sånn en. Jeg liker lukten av shampo, og for å være ærlig så er det deilig å ha noe fast å gjøre 10 minutter av hver dag. Flokene i bakhodet mitt må jo tross alt vaskes!

Når man har vært utenfor arbeidsrutiner over lengre tid, er det noe annet som forandres. Nemlig døgnet. Hva er vel vitsen å stå opp klokka halv syv på morgenen når det eneste som venter deg er en sulten katt og mange, lange timer med ikke-no? Da er det jo bedre å legge seg halv syv på morgenen da, og sove hele dagen, så man kan være opplagt og gira når alle andre er ferdig og utslitte etter jobb! Og når man har fått seg en ny favorittserie på Netflix, kan man jo se 19 timer i strekk, uten at noen sier noe. Da har dag og natt ingen betydning. -Det er jo ikke akkurat som om du skal på jobb, liksom?

Noe jeg også har lagt merke til, er at alle rundt meg som jobber, likner zombier. De står opp, drikker kaffe, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, sover, står opp, drikker kaffe og så videre. De glemmer å sette pris på at de har en jobb, så de bare halv-overlever dagen, før de kan slenge seg på sofaen og se Paradise Hotel. Når jeg ser disse trøtte, blodskutte øynene bevege seg til eller fra arbeid, så tenker jeg at jeg kommer aldri til å bli sånn når jeg får meg jobb igjen! Jeg kommer til å nyte hver dag som om det er den siste.

Men hvem er det jeg lurer? Så fort jeg får stempelet friskmeldt, er alle disse tingene jeg har savnet som sykemeldt glemt, og jeg er tilbake til klagemuren og skriker etter helg. Sånn er det bare!

Hva er vel livet uten kriser?

Jeg har ikke forsvunnet helt fra internettet! Ustabilt nett og livet har forhindret meg i å notere ned tankene mine her. Jeg har en god unnskyldning eller to, altså.

Jeg må innrømme at den siste måneden har vært utrolig tøff og vanskelig for meg. Det har skjedd mange forandringer, noen negative, noen positive, og noen jeg ikke vet resultatet av ennå.
Det hele begynte med at vi sendte Nemo, ene katten vår, tilbake til den forrige eieren hans. Han hadde det rett og slett ikke bra hos oss, på grunn av Ronja, katten min. Heldigvis tok Nemo seg til rette med en gang han kom inn i sitt nye/gamle hus.

Deretter måtte jeg sende Ronja tilbake til faren min i Trøndelag, rett og slett fordi allergien min ikke takler det. Jeg har vært forferdelig allergisk mot katter over lengre tid, men allergimedisinene har greid å tatt bort de værste reaksjonene. Det siste året derimot, har jeg slitt med at ingen allergimedisiner har holdt. Det var med tungt hjerte jeg måtte putte henne inn i buret og sende henne nordover. Heldigvis får jeg sett henne hver gang jeg er på besøk, og det gjør det jo lettere. Dessverre så er jo dette et bevis på at jeg ikke kan ha katt lenger. Det føles rart, og helt forferdelig. Jeg er så glad i disse små pelsklumpene!

Dessverre så er ikke det slutten på den tragiske tiden min. På samme kveld som jeg sendte vekk Ronja, tok jeg og kjæresten en alvorsprat. En veldig alvorlig prat. Den varte vel egentlig i mange dager. Jeg har nemlig følt meg litt fastlåst og ensom her hvor vi bor. Verken kjæresten eller meg har arbeid, så vi har gått oppå hverandre i alt for lang tid. Jeg har ikke sett vennene mine så ofte som jeg har villet, og avstander til ting er alt for lange. Jeg fikk litt nok, for å si det sånn.

Vi ble enig om å ikke gjøre det slutt. Vi skal prøve på nytt, men jeg skulle flytte ut. Derfor har jeg nå flyttet til moren min og stefaren min. For en periode. Ikke akkurat kjempekult å flytte hjem igjen, men sånn går det når man må livnære seg på NAV inntil kropp og sjel er klar til å komme tilbake til samfunnet igjen. Både jeg og kjæresten har masse å tenke over, gruble over og jobbe med. Vi ble enig om at ting kanskje gikk litt kjapt i svingene da vi ble sammen og så ble samboere etter knappe to måneder. Sånn er det bare. Omstendighetene gjorde at vi tok det valget den gangen, og nå prøver vi å rydde opp i det.

Jeg skal ikke lyve. Det er dritvanskelig å bo borte fra kjæresten. Men samtidig så føles det befriende. Ingen mennesker har godt av å være sammen 24 timer i døgnet over lang, lang tid. Jeg trengte enn pause, og jeg trenger det ennå. Jeg er glad i kjæresten min, og jeg vet han er glad i meg. Hvem vet hva som skjer i fremtiden, men jeg er glad for at jeg ikke gav opp kampen og gjorde det slutt med en gang.

Dagene går til grubling og selvgransking. Hva gjorde jeg galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var bra? For å være ærlig, så tror jeg vi burde flyttet sammen senere, og ikke midt ute i ødemarken. Mye hadde vært annerledes da. Men nå har vi sett det værste hos hverandre, og bestemmer vi oss for å bo sammen igjen, så vet vi hvilke feller vi må unngå.

Er det noen andre som har vært borti liknende situasjoner? Jeg vil gjerne høre! All tips og råd mottas med stor takknemlighet.

Litt sent nyttårsinnlegg

Nå er det en stund siden forrige innlegg. Jeg orket rett og slett ikke å skrive noe i desember, for da er det så mye annet som foregår. Noen ganger kan en liten kunstpause være forfriskende også.

I desember skjedde mye gøy, og mye stressende. Det er vel kanskje ikke så uvanlig? Jeg har vært på Queens of the Stone Age-konsert med kjæresten og to andre fine venner, jeg og kjæresten har vært på julebord i Tønsberg med alle mine fininger, jeg har stresset rundt som en annen gærning for å få tak i fint plastikk-juletre, og ikke minst perfekte julegaver. Jeg feiret julen med mor, stefar og stesøster, mens kjæresten var sammen med familien sin. Nyttårsaften var i Tønsberg, og et par dager etter det kjørte vi jammen meg opp til Trøndelag for å være med bestemor og bestefar, og besøke pappan min og familie på Frosta. Så ja, når jeg var hjemme, så gjorde jeg så lite som mulig, for å være ærlig. Desember er en psykisk og fysisk slitsom måned!

Her er en liten oppsummering fra den siste måneden:

Her er det altså bilde fra konserten, Nemo som er søt, resultatet etter jeg glemte å lukke soveromsvinduet i snøstorm, og god gammeldags julepynt.

 I Tønsberg fikk jeg et kryss på hånda for at jeg hadde passert 20. Ikke værst når jeg er nærmere 30 enn 20. Små gleder i hverdagen. Ronja fikk skittentøyskurven som favorittplass. Og så måtte jeg se på gode gamle Scrooge.

 Ble greit nok fornøyd med juletreet, mens Ronja spiste seg ihjel på tunfisk og ble kjempefeit. Ronja måtte også vise labben sin da jeg tok bilde av mine nye tøfler. Nusse var monorail-katt stort sett hele jula.

 Lurven var TV-slave, mens jeg var pysjslave. Da TV-en ble avslått, velta Lurven over ende. Og jeg må jo vise den deilige julemiddagen! Mamma er flink kokk.

Jeg knuste familien i bowling på WII. Riktignok var det bare en gang, men jeg er strålende fornøyd! Ronja var vakker, og så dro vi til Trøndelag. Det var mer snø på Toten enn i fjellet. Den var ny.

Etter endt opphold hos bestemor og bestefar dro vi til Frosta. Der sovna Håvard, før vi spilte jenga og nøt vedovnen.

Det var vel en grei oppsummering av desemberen, og nå gleder jeg meg til alt det spennende 2014 har å by på.

Hvordan har desember vært for dere?

Bøker, internett og julestemning

Nå har jeg nesten ikke vært online på en uke! Og det har vært deilig. Jeg har vært innom facebook og nettaviser bare for å holde meg oppdatert, men that's it! Det har jeg virkelig trengt. Jeg har ikke akkurat gjort så mye annet i stedet, men jeg har lest masse. Jeg leste "Harry Potter- Philosopher's Stone" (igjen), Jens Bjørneboes "Haiene", og har begynt på Jonathan Franzens "Freedom". Det er lenge siden jeg har lest så mye, og det var etterlengtet.

"Haiene" er forresten første boka jeg har lest av Bjørneboe. Har alltid vært litt skeptisk til han som forfatter, for han var jo tross alt litt spesiell. Men boka fenget meg overraskende kjapt, og jeg ble på nytt minnet om hvorfor jeg ikke liker båt. Som hovedpersonen i boka så er det alt under havoverflaten som skremmer meg, og når han beskriver hvordan det er å være i en "liten" båt med 11 kilometer ned til bunnen, så kjenner jeg magen min vrenger seg. Tror denne boka har åpnet for muligheten til å sjekke ut andre romaner av forfatteren også. 

Likevel, merker jeg stadig at internettet tar mye av oppmerksomheten min. Enten det være seg wikipedia, 9gag, pinterest, eller mine nye favoritter thought catalog og imgur. Det som er med meg, er at jeg blir så oppslukt av og hekta på det jeg driver med, at alt det andre havner litt i bakgrunnen. Det at jeg knapt var på internett denne uka var egentlig helt tilfeldig, jeg følte nemlig ikke behovet for å sjekke alle disse sidene.

Det som gjør det litt ekstra gøy med å være offline en periode, er alt det nye som har kommet som jeg nå kan lese meg opp på! Det var den helgevasken, for og si det sånn. Neida. Jo, kanskje litt...

I dag klarte jeg forresten ikke å styre meg lenger. Kongerøkelsen er tent! Nå lukter det deilig jul her, og jeg tror jeg skal pine samboeren min litt og sette på Bing Crosby. Kakao er i tankene, og kanskje jeg blir inspirert til å begynne så smått med julevasken.

Slenger med en julesang dere kan se på også jeg, bare fordi jeg er i godt humør i dag!