Hvorfor dobbeldyne er en dårlig idé

Jeg og samboeren skal aldri ha dobbeldyne, bare så det er sagt. Jeg vet ikke om situasjonen hadde vært slik som på bildet, eller motsatt. Jeg er ekstremt glad i dyna mi, og nekter å dele. Nekter!

Hårfine samtaler

I går var jeg hos frisøren. Jeg både elsker og hater å sitte i en frisørstol med spotlight som lyser opp hver eneste urenhet og begynnende rynker. Jeg elsker det, fordi jeg synes det er så deilig at noen fikler med håret mitt, og innimellom så blir det jo faktisk ganske bra resultat. Jeg hater det, fordi jeg må sitte en time eller mer mens en fremmed person er langt innafor komfortsonen min, og det blir verre når denne personen i tillegg skal prate. Jeg, som den introverten jeg er, svarer bare med noen grynt og kortest mulig respons. Den eneste pratingen som skal foregå er om håret i frisørens sakser.

Jeg har i lang tid vurdert å klippe det lange håret mitt. Det er jo egentlig ganske ulogisk, for nå har jeg spart til langt hår ganske lenge, og når det nå var i en ganske bra lengde, nei da skulle det vekk. Ganske selvsikker satte jeg meg ned i stolen og ga beskjed om hvilken lengde jeg ville ha, og spurte hva frisøren mener om det. Det er jo faktisk de som er kyndige, og skal se hva som passer. Hun sa seg enig, og saksen begynte å gå. Jeg så lokkene mine falle ned på gulvet, og det føltes befriende. Endelig. Vekk med alt tjafset!

Til å begynne med virket frisøren som min type person. Ikke noe småprat. Jeg satt i min egen verden og filosoferte. Så kom det spørsmålet ALLE spør om. "Hva jobber du med da?" Jeg vet jo det er et forsøk på å være hyggelig for å få i gang en liten samtale. For alt jeg vet er det kanskje kjedelig å stå hele dagen lang og klippe lokker uten at noen sier noe. Men jeg hater det spørsmålet. Mest fordi jeg ikke har en jobb, og da får jeg et skikkelig dilemma. Skal jeg være ærlig? Eller blir det for mye informasjon til en stakkars frisør? Jeg kan jo ikke lyve heller, det blir for dumt. Hvor mye kan jeg egentlig si til dette vedkommende jeg aldri har møtt, og sikkert ikke kommer til å møte igjen før panneluggen trenger å klippes til jul? Alt dette suser igjennom hodet mitt i noen nanosekunder etter spørsmålet har kommet.

"Nei, jeg er arbeidsledig, jeg!" Det er vel det nærmeste jeg kommer både løgn og sannhet. Kan jo ikke si jeg er sykemeldt, i tilfelle det kommer oppfølgingsspørsmål om hvorfor. Jeg vil ikke brette ut at jeg ikke jobber fordi både psyken og helsa nekter å være med på leken. I stedet får jeg en "åja" tilbake. Ikke noe mer. Det blir en småklein stemning de neste sekundene før hun spør om hva jeg vil jobbe med da. Sukk. Enda verre spørsmål. Jeg aner jo ikke hva jeg vil, så jeg bare kvester ut at jeg håper på en butikkjobb, eller no. Eller no er fint å si. Jeg får nok et "åja" tilbake, før det blir kleint igjen. Jeg smiler litt for meg selv. Det er ikke bare meg som ikke er så god på smalltalk!

Resten av timen fikk jeg sitte i fred med tankene mine. Kanskje hun skjønte at jeg var like dårlig som henne på å prate om ingenting, men stemningen var betydelig bedre da ingen av oss sa noe. Noen ganger lurer jeg på om det er obligatorisk for frisører å prate om intetsigenheter og været. Jeg føler det er litt det samme som når du er hos tannlegen og sitter med gapet fullt av slanger og hva det nå ikke er, og tannlegen spør om det er kaldt ute eller ikke. Det kommer jo ikke noe som likner på norsk ut, men tannlegen jatter med. Sånn er det i frisørstolen også. Her sitter du og får panneluggen klipt, og frisøren spør om et eller annet, og før du får åpnet munnen ordentlig og svart, har du fått kjeften full av hår. Deilig.

Uansett. Etter frisørtimen var over, hadde jeg en halvmeter kortere hår, og følte meg veldig fornøyd. Kjæresten ble visst fornøyd han også, for han bare gliste som en nyfôra sau. Jeg angrer meg nesten ikke heller, selv om jeg ikke lenger kan ha en ordentlig hestehale som svinger når jeg går. Men noen ofringer må man gjøre for å være forfengelig.

Leieboer med kjæledyr

Jeg har en fast morgenrutine. Før jeg kommer meg ut av senga, skumleser jeg nyheter fra sol.no sine sider. Der kom jeg over en artikkel som vekket meg litt mer enn vanlig. Det sto nemlig om ei jente som ikke finner seg leilighet på grunn av at huseiere ikke godtar kjæledyr. Dette problemet har nemlig jeg også hatt, og har for så vidt ennå også. Samboeren min og meg har jo to katter, og planer om å flytte mer sentralt i løpet av neste år. Men hvis man kikker kjapt gjennom leieannonsene på finn, så står det på så godt som alle; "ingen dyr tillat".

Jeg synes det er litt merkelig jeg da. Hvorfor kan man ikke ha kjæledyr? I artikkelen står det at huseierene frykter slitasje, og i kommentarene under er det mange som mener det er lukt og skader de er redde for. Da har jeg noen spørsmål.. Hva er vitsen med depositum hvis ikke pengene kan dekke eventuelle skader fra kjæledyr? Hvis huseierene er så redde for skader, da kan de jo ikke leie ut til folk med barn heller? Unger kan jo tross alt tegne på veggen eller parketten, de kan tisse på gulvet de også, like mye som kjæledyra.

Hvis leilighetene ikke har depositum kan jeg si meg enig i at kjæledyr, men også unger, ikke har noe der å gjøre. De fleste leilighetene i dag har et depositum på tre ganger husleie, det burde man jo kunne komme langt med. I tillegg vil jeg foreslå, at dersom leietaker har dyr, kan det være et felt i leiekontrakten hvor det står at leietaker er ansvarlig for eventuelle skader dyret påfører leiligheten. Jeg som både leietaker og katteeier hadde gladelig signert dette for å kunne bo et sted. Jeg som katteeier vet jo også at kattene mine er renslige og veloppdragne, så jeg vet at dette ikke er en risiko for meg. Leietakere som ikke vil signere, har kanskje ikke god nok styring på dyra sine, og da kan de bare ha det så godt etter min mening. Vil man få ting på sin måte, må man være villig til å ofre noe (i dette tilfelle, penger).

Jeg skjønner jo at i enkelte tilfeller så kan det være vanskelig å ha kjæledyr i leide boliger. Jeg har forståelse hvis huseier kommer med en rettferdig årsak, som for eksempel at man har felles gang og ungene deres har astma. Jeg respekterer det. Jeg respekterer også hvis huseiere er skeptisk til hunder, for de kan jo bjeffe. Men dette burde gå på leietaker, kanskje leietakeren med den søte lille hunden kan vise frem bevis fra dressurkurs.

Uansett, poenget mitt er at man som huseier og leietaker må ta noen sjanser. Huseier burde se an leietakerene, leietakerene burde være villig til å erstatte dersom noe hadde blitt ødelagt. Da tror jeg mye hadde løst seg.

Her har dere forresten artikkelen jeg leste om Deborah som ikke får leie.

Vil du bli med til Madagaskar i morgen?

 Okei. Hvis du noen gang skulle gjort noe en annen person ber deg om, hva skulle det vært? Har du noen grenser? Tenk om det du ble spurt om endret livet ditt totalt, slik at du så på verden med helt nye øyne?
Ville du gjort det uten å nøle? Eller ville du tenkt over konsekvensene? Spiller det noen rolle om det er en fremmed som spør deg eller en bekjent eller venn?

Jeg sitter her i den slitne, noe ukomfortable skinnsofaen vår, full på kakao og chocolate-chip-cookies og tenker på rare ting. Hvor ellers enn på bloggen kan jeg få utløp for det? Jeg filosoferte noe veldig da jeg kom fram til spørsmålet mitt. Jeg vet ikke om jeg har et svar en gang. Ville jeg gjort noe bare fordi noen spurte meg om det? Og da snakker jeg ikke om vanlige ting som å ta oppvaske eller å hente posten. Jeg tenker mer på "vil du bli med til Madagaskar i morgen"-type spørsmål.

Det finnes jo selvfølgelig varierende grader av slike spørsmål også. Så i stedet for å bli med til Madagaskar, skal jeg be dere om andre ting. Kanskje jeg kan forandre livene deres? Kanskje ikke. Det er jo verdt et forsøk, og da satser jeg litt på at livene deres kan bli forbedret da, vel og merke.

Les en bok! Sjokk at jeg ber om det, for jeg har jo aldri lest en bok... *kremt* Jeg mener det riktig nok, finn en bok som kan bety noe for deg, som du kan lese om og om igjen, og kanskje anbefale videre til dine nære og kjære. Jeg husker den første boken jeg leste som jeg følte virkelig forandret meg, det var Alkymisten av Paulo Coelho. Fine boken.

Smil! Selv om dagen helst burde vært trekt ned i do før du sto opp, smil. Det gjør så mye med deg! Det er jo noe som heter å "fake it till you make it", og jeg tror det er noe i det. Hvis noen er gretne og fæle mot deg, smil til de! Det treffer nemlig en nerve, og du går ut som en vinner. Smil, smil, smil!

Tenk positivt. Alt som skjer, skjer for en grunn. Det er ikke sikkert det er så lett å se det når du står med beina godt planta i salaten, men etter hvert så dukker det opp noe som ellers ikke ville dukket opp.

Se på alt du har rundt deg som du kan være takknemlig for! Gode venner, fin kjæreste, familie som er glad i deg, eller så grunnleggende som at du har tak over hodet. Det er kanskje litt forenklet tankegang, men det er faktisk folk her i verden, ja til og med Norge, som ikke har disse tingene vi så gjerne tar for gitt.

Ikke vær redd for å være deg selv! Det er så mange som gjerne vil fortelle deg hvordan du skal kle deg, hva slags musikk du skal høre på, eller hva slags TV-programmer du skal like. Det er ingen skam i å gå sin egen retning. Om du er alene i vennegjengen som digger et eller annet, vær stolt over det! Ikke skjul det bare fordi ingen andre liker det.

Da gjenstår det bare å avslutte med et fantastisk sitat fra en fantastisk mann:

Å bo med kjæresten sin

Jeg har reflektert over det å være samboer. Det er mye som veier både for og i mot det å fakisk bo sammen med kjæresten sin, og nå har jeg noen måneders erfaring med dette. Jeg føler meg derfor veldig kvalifisert for å lage et innlegg med noen positive og negative sider med å ikke bo alene lenger.

Positivt: Man slipper å spise middag alene. Dette er et stort pluss! Det er alltid kjipt å lage middag selv, og måtte spise den alene i tillegg. Når man er to, kan man faktisk ta seg tid til å lage litt god middag.

Negativt: Det finnes ikke rom for sushi, linsesuppe eller annet sunt snadder man liker! En ekte mann skal ha kjøtt. Helst kjøtt, med kjøtt ved siden av, og litt ekstra kjøtt oppå toppen. Nå skal det sies at jeg er litt heldig da, Håvard spiser det meste jeg lager, men det er en del goder jeg må sløyfe.

Positivt: Man slipper å stresse med å dra ut i helgene og stæsje deg opp i håp om å finne drømmeprinsen. Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg slipper å stå i kø blandt svette, illeluktende mennesker i helgene. Nå kan jeg bruke helgene på å sitte i armkroken til kjæresten og se på nrk.

Negativt. Man drar ikke ut lenger! Ja, man slipper å føle at man må ut, men resultatet blir jo at man aldri drar ut. Det blir for komfortabelt å sitte i sofaen med joggis og håret i en høysåte på toppen av hodet. Og de gangene man faktisk drar ut, må vi tåle å høre at vi "aaaaaldri drar ut lenger", eller "det er jammen meg på tide at dere kommer dere ut igjen!"

Positivt: Å sitte i armkroken og se film. Det er så koselig! Enten det er en skummel skrekkfilm, eller en romantisk komedie, føles det trygt og fint å ha en arm rundt seg.

Negativt: Å aldri få sett disse "guilty pleassure"-filmene. Ja, jeg snakker om Twilight, Clueless, Bring it On, Legally blonde, osv.. Det er ikke egnet for kjæresteøyne. Men så er det jo filmer han ikke får sett også da, som f.eks Saving private ryan og andre krigsfilmer. Det blir nok likt fordelt, tenker jeg.

Positivt: Å alltid vite at man har en date! Enten det være seg julebord, familieselskap eller andre sosiale happenings. Det er fint. Det å slippe å dra i bryllup solo føles som en fantastisk befrielse.

Negativt: Hmmm.. Tror jammen ikke det er noe negativt med å ha en fast date, jeg. Du kjenner kjæresten, kjæresten kjenner deg, dere har faste tegn for å vise når det er på tide å dra hjem, og man kan sitte å snakke dritt om andre på festen uten å være redd for å drite på leggen.

Positivt: Å ikke sove alene lenger. Det er noe trygt og koselig med å ha noen å sove sammen med. Å ha noen å småprate med før man sovner er det beste!

Negativt: Å ikke sove alene lenger. Man må faktisk dele seng. Høre på snorking, skjæring av tenner eller prating i søvne. Noen tar hele senga, andre tar dyna. Det er koselig å ikke sove alene, men det er faktisk litt deilig å kunne ha senga for seg selv innimellom.

 Positivt: Dette er kanskje litt lite romantisk, men det er veldig positivt. Å kunne dele på utgiftene! Det er dyrt å være singel i Norge. Mat er dyrt, strøm er dyrt, tak over hodet er dyrt, man må nesten være to for å kunne ha en grei standard. Tro meg, det har jeg erfart på både godt og vondt. Det føles betryggende å være to om utgiftene, og det blir lettere å spare til hardere tider når man ikke er alene om alt.

Negativt: Når man bor sammen, blir man jo kjent med kjæresten sine positive og negative sider. Du kan finne ut at han er ekstremt god til å henge hyller, vaske opp eller holde stua ryddig, men så har han mindre gode sider som f.eks skittentøy på gulvet, våte håndklær på badet og at du må mase for at han skal ta ut søpla. Det stopper dessverre ikke der. For han får jo se hvor rotete du er på kjøkkenet til tross for at du lager god mat, og at du drøyer klesvasken til det er tomt i skapet. Man må verdsette de positive egenskapene, og akseptere de negative, for det finnes jo tross alt ingen som er helt perfekt.

Positvt: Du har alltid noen å prate med! Du slipper å føle deg ensom, og hvis du er nedfor, har du alltid en god skulder å gråte på. Å få trøst av den du er mest glad i, er noe å virkelig sette pris på.

Negativt: Det blir vanskelig å få alenetid hvis du har behov for det. Da må man enten gå en tur, eller sende kjæresten ut. Eller, trekke seg tilbake på soverommet, spesielt hvis man ikke har stor nok bopæl til å ha flere oppholdsrom.

Positivt: Man får en større familie, siden du har en svigerfamilie også. Det er hyggelig å være sammen med familien til kjæresten, og for å være helt ærlig, så er det flere å dra på middag til hvis man har dårlig råd.

Negativt: Man får en større familie. Det betyr flere familieselskap, flere å kjøpe gaver til og flere å forholde seg til. Det er ikke så veldig negativt, men er du heldig nok så kan du få en kjempediger familieskare, og da er det vel nesten ikke nok dager i året til å treffe alle sammen.

Å ha en kjæreste å bo sammen med er jeg evig takknemlig for. Selv om vi kan glefse litt til hverandre noen ganger, så er vi jo faktisk glad i hverandre. Man kan ikke gå oppå hverandre og forvente at det er en dans på roser. Jeg og Håvard er jo faktisk litt utfordret der, siden ingen av oss har en jobb. Likevel er jeg sikker på at når den dagen kommer at jeg får meg en jobb, så kommer jeg sikkert til å savne de dagene vi bare kunne være late sammen hele tiden. Det gjelder å sette pris på det man har, før det blir borte.