Sirkus i hodesirkuset

Jeg har akkurat lagt meg ned på sofaen for litt etterlengtet hvile. Jeg er litt mer sliten enn vanlig og kjenner det sliter mer enn vanlig å skulle gjøre noe. Men når jeg nå har lagt meg godt til rette under varme tepper og med fyr i ovnen, så begynner det. Tankekjøret. Det begynner med at jeg nynner på den utrolig slitsomme "scatman"-sangen. De av dere som er født på riktig side av 90-tallet kan kanskje huske den. Hvorfor akkurat den låta skal sette seg fast i hodet mitt nå er et godt spørsmål. Jeg har vel ikke hørt den siden jeg gikk med posebukser, ufosolbriller og hårmaskara i panna.

I det jeg aksepterer at hvilen min blir akkompagnert av 90-tallet, begynner tankene å vandre. Å, hvor de vandrer! Alt fra hvordan jeg skal lage saus til kalkunen på julaften, til hva jeg skal pakke ned når jeg skal ned til østlandet en tur, til hvordan dongeribukser egentlig lages (er stoffet vevd? Det ser vevd ut). Dere må tro det er slitsomt bak alt håret jeg har altså.

Alt jeg ønsker er å hvile litt i pledd-kokongen min før jeg skal gjøre husarbeid. Men hverken scatman eller dongeribuksa har tenkt å gi meg fred. Heldigvis er sånne tanker ganske harmløse. Innimellom alt virrvarret, kommer tanker jeg MÅ tenke på, men helst har lyst til å utsette. Hva skjer til neste år? Blir det leilighet på meg? Kommer NAV til å holde hva de lover? Hvilke papirmøller venter meg?

*Grøss* Jeg putter de alvorlige tankene under en mer hyggelig tanke om julehandel. Men akk, det er ikke akkurat noe jeg blir mer avslappet av det heller! Hva skal jeg gi i gaver? Når får jeg handlet? Når skal jeg pynte til jul? Jeg må kjøpe juletre!

Plutselig ringer alarmen min. Den halvtimen jeg skulle slappe av på, er borte. Den ligger havarert i en julestrid med scatman surrende som en hissig klegg. Jeg ligger og stirrer snurt opp i taket før jeg kommer på at den beste måten å få vekk tankekjør på, er å dele den med andre. Frem med bloggen!

Og ja, jeg er fullstendig klar over at jeg egentlig skulle begynne med husarbeid etter hvilen, men siden det ikke ble hvile, prokrastinerer jeg litt i stedet. Det er nemlig noe jeg kan!

Hvor mange av dere blir distrahert av tanker og sanger? Og har dere fått scatman på hjernen ennå?

Ny blogg!

Allright! Jeg har laget meg en liten ekstrablogg, jeg! Det er en bildeblogg, siden jeg er så glad i å knipse natur og sånt. Har vært litt sjenert for å vise frem bildene mine, men nå tenker jeg shit au.

Gå inn og kikk da vel!

fotosbymarita.blogspot.no
fotosbymarita.blogspot.no
fotosbymarita.blogspot.no
fotosbymarita.blogspot.no

Bla, bla, bla

Jeg leste nettopp et innlegg på Dagbladet som heter "Fordelen ved å snakke feil". Det var et morsomt innlegg om hvordan man kan si feil ord på grunn av assosiering. Forfatteren skulle si ett ord, tenkte på et annet og resultatet ble knoting. Hun nevner som eksempel "videobombe" i stedet for "videokanon".

Fenomenet blir videre i innlegget beskrevet som metonymi, og er slettes ikke noe farlig eller uvanlig. Jeg har selv vært offer for metonymiske problemer, men det er så sjeldent at det plager meg ikke nevneverdig.

Derimot har jeg ett annet problem, og det er at jeg bytter om rekkefølgen på bokstaver. Det er noe som skjer mer enn sjeldent, for å si det sånn. Favoritten min må være at jeg kan si "hviddagsmil" i stedet for "middagshvil". Dette skjer såpass ofte at det irriterer meg. For dere som kjenner meg ganske godt, så vet dere at jeg er over gjennomsnittet interessert i språk. Og hva slags signal sender jeg ut når jeg ikke greier å holde tunga rett i munnen? Som oftest blir det bare komisk, men når jeg med min tendens til sosial angst, skal snakke med fremmede mennesker, så blir bokstavene blandet mer enn om jeg har kjørt dem i en blender. Det samme skjer når jeg er ivrig. Eller irritert. Når jeg er trøtt skjer det også. Det gir ikke akkurat mye rom for å snakke riktig her.

Et annet fenomen hos meg, som har gitt mange en god latter, er min ulidelige evne til å vektlegge ord feil. Jeg har et marerittminne fra ungdomsskolen, da vi skulle fremføre et miniprosjekt om verdensrommet. Jeg skulle snakke om en planet, mulig det var Mars. Og som sikkert mange andre i sine spede ungdomsår, kom et ord jeg aldri hadde hørt før. Polkalott. Sjenert som jeg var, turte jeg ikke spørre læreren om dette ordet, så jeg gjetta vilt, og gikk opp til kateteret og begynte mitt fantastiske mini-foredrag om planeten og dens polkalotter. Utalen jeg brukte, rimte med polkadotter. I det jeg sa ordet, begynte læreren og flere elever å le høyt av meg, hvor på jeg da lærte at det uttaltes pol-kalotter. Det var virkelig ikke i nærheten av polkagris eller polka-dans. Rødfargen som regjerte i ansiktet mitt da, kunne ha utkonkurert hvilken som helst tomat. Nå i dag, synes jeg dette er en fantastisk historie å fortelle, men som en klein 13-åring var det verdens undergang.

Dette er ganske uskyldige talefeiler, vil jeg tro, men sagt i riktig, eller feil forsamling, kan det skape noen pinlige situasjoner for meg. Jeg har ennå ikke funnet ut av hva disse feilene kommer av, om det bare er meg som er ukonsentrert eller om det er noe mer dyptliggende årsaker. Forfatteren av innlegget i Dagbladet hevder det kan brukes til noe kreativt. Jeg håper det stemmer.

Hvis du har noen liknende opplevelser, vil jeg gjerne lese om dem! Og hvis du vet om det har noe navn, skrik ut!

Angst.

Jeg kunne ikke kjøpe det jeg ville i butikken i dag. Ikke fordi jeg ikke hadde råd, men jeg klarte det bare ikke. Jeg var ikke alene, men likevel så kjente jeg panikken begynne å ta tak. Det føltes ut som om alle snudde seg og glodde stygt på meg. Dømte meg for det jeg putta i handlekurven. Det er som om jeg ser tankeboblene deres, jeg vet hva de tenker, mener og synes om meg. Du har ingenting å gjøre der. Du hører ikke til her. Hvem tror du at du er. Hvordan kan du synes det er greit å kjøpe det du gjør. Du er ikke velkommen. Når de er ferdig med å dømme meg, så går de tilbake til det vanlige. Å late som jeg ikke eksisterer. De ser forbi meg, over meg eller gjennom meg. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jeg ønsker bare å synke ned i et hull når det begynner sånn. Jeg vil fortest mulig ut av butikken. Ut i frisk luft og fort hjem til det som er trygt. Når jeg får samlet meg, så vet jeg jo at ingen brydde seg om hva jeg handlet. Det var ingen tankebobler der. Jeg vet ikke hva folkene tenker om meg. Det er bare angsten som putter det i hodet mitt. Det eneste virkelige er at de ikke ser meg. Noen ganger er det godt å vite, andre ganger gjør det litt vondt å være usynlig.

Den som venter kjeder seg. Eller?

Han godeste Albert Einstein fant ut en gang at tid er relativt. Og for å være helt ærlig tviler jeg på at han er den første som har tenkt i de baner. Har du lagt merke til hvor sakte tiden går når du sitter og venter? I en kjedelig time på skolen, når det er ti minutter igjen av arbeidsdagen, eller du står og venter på noen som er et kvarter forsinket. Dersom du gjør noe spennende, derimot, går tiden alt for fort. 7 timer på Tusenfryd er alt for lite, og ferien fyker forbi på noen dager, når det i virkeligheten har gått to uker. Sånn må det jo ha vært til alle tider. At tiden går sakte når du gjør noe kjedelig er ikke noe som dukket opp på 1900-tallet.

Kjedsomhet må ha eksistert minst like lenge som menneskene. Jeg er sikker på at det var en eller annen steinalder-frøken som kjedet vettet av seg da hun måtte ut å plukke bær og urter til mammutstek-middagen som ventet på bålet. Det som er litt fint med konseptet, er at alle kjeder seg. Enten du er vaskekone på Rimi eller Dronning Sonja. Kjedsomhet gjør ikke forskjell på folk.

Når jeg sitter og venter, går ikke tiden særlig fort. Jeg sitter og stirrer tomt ut i luften og grubler over livet eller hva jeg skal lage til middag. Her forleden fant jeg ut at jeg hadde brukt rundt syv timer bare på å vente. Jeg satt og ventet på toget, på legen og på faren min som skulle hente meg. Jeg kan legge skylden for all den ventingen på kollektivtrafikken her på bygda, siden den er ikke-eksisterende. Men, jeg kom på noen kloke ord jeg leste på det store internettet et sted: Bare kjedelige folk kjeder seg. Jeg tror det er ganske sant. Og det er fort gjort å si man kjeder seg nå i dag, når man er vant til å ha hele verdens underholdning i en liten dings i lomma.

Hva gjør du når du må vente på noe? Drar fram mobilen? Nettbrettet? Laptopen? Det er ikke mange sekundene en venter før mobilen kommer fram. Hvis du ser deg litt rundt, så går folk stort sett alltid med telefonen i hånda. Jeg er sikker på at hvis det fortsetter, kommer mobilene til å gro fast i oss. Ja, jeg sier oss, for jeg er ikke noe bedre enn noen andre. Jeg logger på facebook, sjekker nyhetene, sjekker morosider og leser blogger med en gang jeg må vente på noe.

Da jeg satt og ventet på faren min den "store vente-dagen", hadde jeg ikke så mye strøm på telefonen. Jeg gjorde da noe jeg ikke har gjort på lenge. Jeg satt og så på verden rundt meg. På en kafeteria, satt jeg og overhørte samtalen til to eldre herremenn som fortalte om forskjellige ferieturer de har vært på de siste årene. Jeg overhørte også at de skulle ha en danseoppvisning senere den dagen, og jeg må innrømme jeg dro litt på smilebåndet da. Tenk det, bare å overhøre en samtale mellom to fremmede mennesker, så kjedet jeg meg litt mindre enn før. Etter det gikk jeg og satte meg på en benk på et sted det gikk mye folk forbi, og jeg satt og slappet av og fant på historier om de forskjellige folkene som passerte meg. Å, kom igjen, det er vel ikke bare meg som gjør det?

Poenget mitt er at innimellom så skader det kanskje ikke å vente litt. Sette seg ned og se på verden passere. Verden haster forbi så fort noen ganger, at det føles ut som om pusten blir slått ut av en. Hvis du må vente noen minutter på bussen, la mobilen bli liggende i lomma og se deg omkring. Se opp mot sola, eller se på folkene som går forbi. Trekk pusten dypt, og ikke tenk på at du kjeder deg.

Ikke vent på at arbeidsdagen skal bli over, ikke vent på fredagen, ferien eller hva det nå måtte være. Vær tilstede hvert minutt av dagen, og vær takknemlig for den tiden du har.

To flyttinger og ett sukk

Ah, blogg. Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal skrive om. Hva som passer seg å dele med gud og hver mann. Jeg vil ikke skrive om hvor lenge det er siden sist jeg blogget, eller hvorfor jeg ikke har skrevet noe. Det blir jo mer som å skrifte i den katolske kirken. Sist jeg sjekket var ikke bloggverdenen en religion.

Det jeg derimot kan fortelle om, er at jeg har flyttet to ganger siden sist. Nå er jeg tilbake i Nord-Trøndelag, der jeg stammer fra. Det er vanskelig å forklare hvorfor uten å høres bitter ut, men jeg har problemer med å få hjelp fra de instansene som skal hjelpe meg å komme ut i arbeid og tilbake i samfunnet. Helt enkelt.

Som en del av NAV-systemet og andre systemer, kan jeg si at jeg har fått ganske god innsikt i hvordan man skal være syk. Du kan rett og slett ikke være syk, for da blir lite gjort. Jeg har aldri fulgt opp ting så mye, eller tatt så mange telefoner som etter jeg ble sykemeldt. Jeg må passe på at etat nr.1 sender papirene, per brev (fordi e-post er alt for enkelt) til etat nr.2, og de må ringes og purres på et par ganger. Jeg må søke nord og ned på internett om sykdommer og symptomer jeg har, fordi jeg får motstridende beskjed fra de utallige legene jeg går til. Jeg har måttet flytte hjem til faren min, siden arbeidsavklaringspengene ikke er nok til å dekke dagens leieutgifter. På grunn av all flyttingen min, er psyken min litt sliten, men jeg fikk avslag på distriktspsykiatrisk sykehus siden de mente jeg var for frisk, deretter henvist til psykiatrisk sykepleier, og ble avvist der også fordi jeg trengte mer behandling enn hva de kunne tilby meg.

Her er jeg da. Tilbake på pikerommet i en alder av 27 år. Det er ikke akkurat stas, men alternativet var å bo i telt. Jeg håper jeg kan slå meg litt til ro her nå, at jeg møter hyggelige og åpne mennesker i de forskjellige etater og systemer jeg må innom. Akkurat nå står jeg uten behandler i psykiatrien, og det synes jeg er litt kjipt for å være ærlig. Jeg liker ikke at hele saken min står stille, det betyr nemlig at det tar lenger tid før jeg får svar på spørsmål og finner ut når (eller om) jeg kommer ut i arbeid igjen.

Håpet mitt er at jeg kan få meg et eget sted å bo snart. Det har mye å si på ens selvtillit at man kan være selvforsynt og selvstendig, men på grunn av alt rundt meg føler jeg meg redusert til en pinglete tenåring uten grep på noe som helst.

For å avslutte mitt noe furtent innlegg med noe litt mer positivt, kan jeg jo si at jeg har ikke gitt opp helt. Jeg er fremdeles opptimistisk og satser på at ting ordner seg. Men som alle vet, ting tar ulidelig lang tid noen ganger.

Er du sjalu eller?

Kjære alle dere som leser bloggen min. Jeg har en liten innrømmelse å komme med.
Jeg er misunnelig! Og noen ganger litt sjalu. Jeg vet man ikke skal være misunnelig på hverandre. Ja, jeg har sikkert ett eller annet som andre misunner meg også. Det hjelper ikke, misunnelig er jeg uansett. Jeg vet også at livet er urettferdig, og "what goes around comes around", men jeg vet også at noen ganger er det veldig vanskelig og komme med et ekte smil og glede seg over andres suksess. Ikke minst, så vet jeg at alle er sjalu og misunnelig fra tid til annen. Noe av det jeg misunner andre er bagateller, mens noe er litt større og vanskelig å få gjort noe med. 

Jeg misunner noen ganger folk som har førerkort, noe som egentlig er ganske teit, for jeg kan jo alltids bare ta den dumme lappen jeg også. Men det koster penger, og jeg tror faktisk jeg er alt for fjern til å kunne anses som en trygg trafikant. Jeg kan jo knapt gå en meter uten å snuble i mine egne bein, hvordan skal jeg da kunne manuvrere over ett tonn med stål? Trukke det du.

Som nevnt over, koster førerkort penger. Det er ikke bare det som suger penger fra bankkontoen, men mye annet rart også. Jeg er nok ikke misunnelig, heller mer sjalu på dem. De som snyter seg med femhundrelapper, vet du. Jeg vil også kunne dra i hvilken som helst butikk og bare peke på det jeg vil ha, kaste rundt med gullvisa og platinumkort og dra hjem med et dollarglis. Men sånn går det altså ikke. Jeg er takknemlig for at kortet mitt ikke blir avvist de gangene jeg tar meg råd til firsprice-nudler på Kiwi.

En annen ting jeg misunner, er de som har sånne dritfine leiligheter og hus, perfekt innredet i bonde-chic stil, eller har rommene fulle av ubrukelige danske designmøbler. Jeg lurer på hva de driver på med i skjul, som har råd til å bruke det jeg tjener på et år bare for å møblere bøttekottet. Ærlig talt. Okei, jeg misunner ikke nøyaktig hva de har, men mulighetene deres. Jeg vil også ha et hus jeg kan møblere! Jeg ville riktig nok kjøpt en bønsj med Billy-bokhyller og blåst resten av interiørbudsjettet på bøker. Prioriteringer!

Noen ganger misunner jeg folk som ikke har noe også! Altså, ikke de som må tigge for maten, stakkars, men de som eier så lite som mulig, og er fullstendig fri til å gjøre hva de vil. I går var de i en jungel i India, i dag er de i Paris, og i morgen skal de dyppe tærne i havet ved Hawaii. Ta meg med da..!

Jeg kan også finne på å bli sjalu på disse photoshoppa ansiktene man ser i dagens glossy magasiner. De har perfekt kropp, perfekte klær, perfekt hår, perfekt ansikt, perfekt sminke, perfekt ditt og perfekt datt. Noen ganger tenker jeg på hvor annerledes livet mitt hadde vært hvis jeg var en 1.80 meter høy klesstativ med sminke på. Hadde sikkert vært like miserabel. Det er jo tross alt det som er inni som teller, både det positive og det negative.

De jeg misunner aller mest, er folk som har drømmejobben. De som våkner hver dag og gleder seg til å tjene til livets opphold! Skulle virkelig ønske jeg også hadde det sånn. Noe positivt, er at mulighetene mine jo ikke er blåst bort helt enda, men ting tar tid. Den som venter på noe godt, venter ei forgjeves og bla-bla-bla. Jeg håper dere der ute som har en jobb dere er glad i, ikke bare på grunn av pengene, virkelig setter pris på det!

Nå må jeg jo påpeke at selv om folk rundt meg lykkes i livet, får bra jobber og fine hjem, så er jeg absolutt ikke sykelig sjalu på dem. Jeg unner som regel alle det beste de kan få, men man ønsker jo noe for seg selv også. Er det så ille å være sjalu eller misunnelig noen ganger? Det kan vel ikke være så farlig, bare man ikke drar det for langt. Jeg kommer aldri til å dra ut håret på noen jeg er sjalu på. Det skjer vel forhåpentligvis bare på film! Jeg prøver faktisk å være såpass at jeg putter det jeg misunner folk på en liste over ambisjoner her i livet (vel, førerkort er ganske langt nede på lista, må jeg innrømme).

Har du vært sjalu eller misunnelig på noen?

En million minutter uten arbeid

I dag har jeg vært borte fra arbeid i 1 408 320 minutter. Ca. Det tilsvarer 978 dager det. Det får meg til å tenke litt! Jeg har ikke vært i arbeid på snart 1000 dager! TUSEN! Jeg visste det ville ta tid for meg å komme meg da jeg ble syk, men trodde aldri jeg fremdeles skulle være uten jobb på denne tiden her!

Det er tungt å gå dag ut og dag inn uten noe å foreta seg. Man må gjøre noen tilpassninger slik at man ikke helt går fra vettet når man ikke er i stand til å jobbe for føden. Jeg vet det er noen "navere" der ute som synes det er greit å bare få penger i hånda sånn uten videre, men jeg vil helst føle jeg fortjener de få slantene som kommer inn på kontoen min. Derfor gjør jeg det jeg kan for at jeg skal kunne komme tilbake til samfunnet så jeg kan vite at jeg har jobba rompa av meg for nudlene og kneipen jeg kjøper på Rimi.

Noe som må tilpasses når man rusler rundt hjemme dagen lang, er arbeidsuniformen. Hjemmeværende har ikke uniformer, sier du? Jo, jeg vil påstå at de fleste har sin egen uniform. Min består av pysj og hundetøfler. Og en svær ulljakke utapå der. Hvis det kommer besøk, kan det være jeg bytter uglepysjen til en mer normal joggebukse. Men noen ganger er jeg litt hardcore og tenker bare "deal with it" og kjører uglepysj-stil all day long.

En annen ting som gradvis faller ut av den daglige rutinen, er finstell av hår og tryne. Når den eneste sosiale omgangen du har er med katten din flere dager i strekk, skjønner du at feit, svart eyeliner og roser i kinna er overflødig. Og for min del, så fant jeg akkurat ut at jeg ikke har gredd håret på noen uker. Nå går jeg altså rundt som en halvgal professor med lokkene strittende i alle mulige himmelretninger.

 Jeg håper ikke det er nødvendig, men jeg påpeker likevel at min personlige hygiene fremdeles er inntakt. Likevel må jeg påpeke at noen synes det er befriende å slippe å dusje på et par uker når de rusler hjemme i stua. Jeg er ikke en sånn en. Jeg liker lukten av shampo, og for å være ærlig så er det deilig å ha noe fast å gjøre 10 minutter av hver dag. Flokene i bakhodet mitt må jo tross alt vaskes!

Når man har vært utenfor arbeidsrutiner over lengre tid, er det noe annet som forandres. Nemlig døgnet. Hva er vel vitsen å stå opp klokka halv syv på morgenen når det eneste som venter deg er en sulten katt og mange, lange timer med ikke-no? Da er det jo bedre å legge seg halv syv på morgenen da, og sove hele dagen, så man kan være opplagt og gira når alle andre er ferdig og utslitte etter jobb! Og når man har fått seg en ny favorittserie på Netflix, kan man jo se 19 timer i strekk, uten at noen sier noe. Da har dag og natt ingen betydning. -Det er jo ikke akkurat som om du skal på jobb, liksom?

Noe jeg også har lagt merke til, er at alle rundt meg som jobber, likner zombier. De står opp, drikker kaffe, drar på jobb, drar hjem, spiser middag, sover, står opp, drikker kaffe og så videre. De glemmer å sette pris på at de har en jobb, så de bare halv-overlever dagen, før de kan slenge seg på sofaen og se Paradise Hotel. Når jeg ser disse trøtte, blodskutte øynene bevege seg til eller fra arbeid, så tenker jeg at jeg kommer aldri til å bli sånn når jeg får meg jobb igjen! Jeg kommer til å nyte hver dag som om det er den siste.

Men hvem er det jeg lurer? Så fort jeg får stempelet friskmeldt, er alle disse tingene jeg har savnet som sykemeldt glemt, og jeg er tilbake til klagemuren og skriker etter helg. Sånn er det bare!

Hva er vel livet uten kriser?

Jeg har ikke forsvunnet helt fra internettet! Ustabilt nett og livet har forhindret meg i å notere ned tankene mine her. Jeg har en god unnskyldning eller to, altså.

Jeg må innrømme at den siste måneden har vært utrolig tøff og vanskelig for meg. Det har skjedd mange forandringer, noen negative, noen positive, og noen jeg ikke vet resultatet av ennå.
Det hele begynte med at vi sendte Nemo, ene katten vår, tilbake til den forrige eieren hans. Han hadde det rett og slett ikke bra hos oss, på grunn av Ronja, katten min. Heldigvis tok Nemo seg til rette med en gang han kom inn i sitt nye/gamle hus.

Deretter måtte jeg sende Ronja tilbake til faren min i Trøndelag, rett og slett fordi allergien min ikke takler det. Jeg har vært forferdelig allergisk mot katter over lengre tid, men allergimedisinene har greid å tatt bort de værste reaksjonene. Det siste året derimot, har jeg slitt med at ingen allergimedisiner har holdt. Det var med tungt hjerte jeg måtte putte henne inn i buret og sende henne nordover. Heldigvis får jeg sett henne hver gang jeg er på besøk, og det gjør det jo lettere. Dessverre så er jo dette et bevis på at jeg ikke kan ha katt lenger. Det føles rart, og helt forferdelig. Jeg er så glad i disse små pelsklumpene!

Dessverre så er ikke det slutten på den tragiske tiden min. På samme kveld som jeg sendte vekk Ronja, tok jeg og kjæresten en alvorsprat. En veldig alvorlig prat. Den varte vel egentlig i mange dager. Jeg har nemlig følt meg litt fastlåst og ensom her hvor vi bor. Verken kjæresten eller meg har arbeid, så vi har gått oppå hverandre i alt for lang tid. Jeg har ikke sett vennene mine så ofte som jeg har villet, og avstander til ting er alt for lange. Jeg fikk litt nok, for å si det sånn.

Vi ble enig om å ikke gjøre det slutt. Vi skal prøve på nytt, men jeg skulle flytte ut. Derfor har jeg nå flyttet til moren min og stefaren min. For en periode. Ikke akkurat kjempekult å flytte hjem igjen, men sånn går det når man må livnære seg på NAV inntil kropp og sjel er klar til å komme tilbake til samfunnet igjen. Både jeg og kjæresten har masse å tenke over, gruble over og jobbe med. Vi ble enig om at ting kanskje gikk litt kjapt i svingene da vi ble sammen og så ble samboere etter knappe to måneder. Sånn er det bare. Omstendighetene gjorde at vi tok det valget den gangen, og nå prøver vi å rydde opp i det.

Jeg skal ikke lyve. Det er dritvanskelig å bo borte fra kjæresten. Men samtidig så føles det befriende. Ingen mennesker har godt av å være sammen 24 timer i døgnet over lang, lang tid. Jeg trengte enn pause, og jeg trenger det ennå. Jeg er glad i kjæresten min, og jeg vet han er glad i meg. Hvem vet hva som skjer i fremtiden, men jeg er glad for at jeg ikke gav opp kampen og gjorde det slutt med en gang.

Dagene går til grubling og selvgransking. Hva gjorde jeg galt? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva var bra? For å være ærlig, så tror jeg vi burde flyttet sammen senere, og ikke midt ute i ødemarken. Mye hadde vært annerledes da. Men nå har vi sett det værste hos hverandre, og bestemmer vi oss for å bo sammen igjen, så vet vi hvilke feller vi må unngå.

Er det noen andre som har vært borti liknende situasjoner? Jeg vil gjerne høre! All tips og råd mottas med stor takknemlighet.

Litt sent nyttårsinnlegg

Nå er det en stund siden forrige innlegg. Jeg orket rett og slett ikke å skrive noe i desember, for da er det så mye annet som foregår. Noen ganger kan en liten kunstpause være forfriskende også.

I desember skjedde mye gøy, og mye stressende. Det er vel kanskje ikke så uvanlig? Jeg har vært på Queens of the Stone Age-konsert med kjæresten og to andre fine venner, jeg og kjæresten har vært på julebord i Tønsberg med alle mine fininger, jeg har stresset rundt som en annen gærning for å få tak i fint plastikk-juletre, og ikke minst perfekte julegaver. Jeg feiret julen med mor, stefar og stesøster, mens kjæresten var sammen med familien sin. Nyttårsaften var i Tønsberg, og et par dager etter det kjørte vi jammen meg opp til Trøndelag for å være med bestemor og bestefar, og besøke pappan min og familie på Frosta. Så ja, når jeg var hjemme, så gjorde jeg så lite som mulig, for å være ærlig. Desember er en psykisk og fysisk slitsom måned!

Her er en liten oppsummering fra den siste måneden:

Her er det altså bilde fra konserten, Nemo som er søt, resultatet etter jeg glemte å lukke soveromsvinduet i snøstorm, og god gammeldags julepynt.

 I Tønsberg fikk jeg et kryss på hånda for at jeg hadde passert 20. Ikke værst når jeg er nærmere 30 enn 20. Små gleder i hverdagen. Ronja fikk skittentøyskurven som favorittplass. Og så måtte jeg se på gode gamle Scrooge.

 Ble greit nok fornøyd med juletreet, mens Ronja spiste seg ihjel på tunfisk og ble kjempefeit. Ronja måtte også vise labben sin da jeg tok bilde av mine nye tøfler. Nusse var monorail-katt stort sett hele jula.

 Lurven var TV-slave, mens jeg var pysjslave. Da TV-en ble avslått, velta Lurven over ende. Og jeg må jo vise den deilige julemiddagen! Mamma er flink kokk.

Jeg knuste familien i bowling på WII. Riktignok var det bare en gang, men jeg er strålende fornøyd! Ronja var vakker, og så dro vi til Trøndelag. Det var mer snø på Toten enn i fjellet. Den var ny.

Etter endt opphold hos bestemor og bestefar dro vi til Frosta. Der sovna Håvard, før vi spilte jenga og nøt vedovnen.

Det var vel en grei oppsummering av desemberen, og nå gleder jeg meg til alt det spennende 2014 har å by på.

Hvordan har desember vært for dere?

Bøker, internett og julestemning

Nå har jeg nesten ikke vært online på en uke! Og det har vært deilig. Jeg har vært innom facebook og nettaviser bare for å holde meg oppdatert, men that's it! Det har jeg virkelig trengt. Jeg har ikke akkurat gjort så mye annet i stedet, men jeg har lest masse. Jeg leste "Harry Potter- Philosopher's Stone" (igjen), Jens Bjørneboes "Haiene", og har begynt på Jonathan Franzens "Freedom". Det er lenge siden jeg har lest så mye, og det var etterlengtet.

"Haiene" er forresten første boka jeg har lest av Bjørneboe. Har alltid vært litt skeptisk til han som forfatter, for han var jo tross alt litt spesiell. Men boka fenget meg overraskende kjapt, og jeg ble på nytt minnet om hvorfor jeg ikke liker båt. Som hovedpersonen i boka så er det alt under havoverflaten som skremmer meg, og når han beskriver hvordan det er å være i en "liten" båt med 11 kilometer ned til bunnen, så kjenner jeg magen min vrenger seg. Tror denne boka har åpnet for muligheten til å sjekke ut andre romaner av forfatteren også. 

Likevel, merker jeg stadig at internettet tar mye av oppmerksomheten min. Enten det være seg wikipedia, 9gag, pinterest, eller mine nye favoritter thought catalog og imgur. Det som er med meg, er at jeg blir så oppslukt av og hekta på det jeg driver med, at alt det andre havner litt i bakgrunnen. Det at jeg knapt var på internett denne uka var egentlig helt tilfeldig, jeg følte nemlig ikke behovet for å sjekke alle disse sidene.

Det som gjør det litt ekstra gøy med å være offline en periode, er alt det nye som har kommet som jeg nå kan lese meg opp på! Det var den helgevasken, for og si det sånn. Neida. Jo, kanskje litt...

I dag klarte jeg forresten ikke å styre meg lenger. Kongerøkelsen er tent! Nå lukter det deilig jul her, og jeg tror jeg skal pine samboeren min litt og sette på Bing Crosby. Kakao er i tankene, og kanskje jeg blir inspirert til å begynne så smått med julevasken.

Slenger med en julesang dere kan se på også jeg, bare fordi jeg er i godt humør i dag!

Bibliotek og puter

I natt fikk jeg ikke sove, som vanlig før jeg skal noe viktig. Det viktige i dag var et møte med min saksbehandler på nav og behandleren min på dps. I dag var det nemlig fremtiden min som sto på timeplanen, og tror dere jammen meg ikke at den ser lys ut!

I januar skal jeg begynne å jobbe på bibliotek! Hipp, hipp! Det er bare arbeidsutprøving, så blir ingen lønn og det er bare noen timer i uka, men det passer meg fint. Og så bibliotek da. Bøker over alt! Kan det bli bedre?

Ja, det kan det faktisk, fordi disse to menneskene støttet meg helt og fult og gav meg klarkjør for å søke på høgskolen i Oslo til neste år. Og hva skal jeg gå der, spør dere? Bachelorgrad i Bibliotek- og informasjonsvitenskap! Høres sikkert tungt og trøtt ut, men for meg passer det perfekt. -Tror jeg da.

Som jeg har skrevet tidligere i bloggen, så har jeg en tendens til å skifte fremtidsplaner oftere enn andre skifter sokker. Men nå skal jeg forsøke meg i en biblioteksjobb, så tar jeg det derfra tenker jeg.

Uansett, fire timers søvn etterfulgt av en haug med gode opplevelser og nyheter på et navkontor, av alle ting, tar på. Jeg måtte bite i det sure eplet og ha et møte med puta mi da jeg kom hjem.

Det er en fin ting å være glad og i godt humør etter sånne møter! Men om jeg er opplagt nå? Nei. Ikke akkurat.

Grått hår og panikk

Den første gangen jeg fant et grått hår husker jeg som om det var i går. Jeg var hjemme hos faren min, og jeg sto på badet midt på natta og glodde på meg selv i speilet. Jeg har et arr etter å ha fått et gardinbrett i hodet da jeg var lita, og det pleier jeg å stirre på innimellom. Den natta der studerte jeg arret mitt som vanlig, og plutselig stoppa hjertet mitt i to sekunder. Hva var det jeg skimtet? Det var noe lyst der oppe, og ikke "riktig" lyst, heller. Neida. Det var grått. GRÅTT! Ett stykk grått hår hadde forplantet seg oppi hodet mitt, og det før jeg fylte 25 også?

I stressende panikk dro jeg frem pinsetten og sikta meg inn på det ene hårstrået med skjelvende hender. Det var ikke veldig lett siden det var midt på natta og jeg var drit-trøtt, så det ble en liten hårtust som forsvant. Men jeg fikk hvertfallnappet ut elendigheten. Så der sto jeg da. På badet med et grått hår i pinsetten, og hva som føk igjennom hodet mitt da, det må gudene vite. For plutselig begynte jeg å stortute! Jeg var da ikke klar for å bli gammel! Jeg hadde jo akkurat flytta hjem igjen, og satt der uten utdannelse og ingen jobb, og hvertfall ingen fremtidsutsikter. Jeg var så absolutt ikke klar for å se min egen dødelighet i øynene.

Jeg løp opp trappa og banket på soverommet til pappa, og spurte om jeg kunne komme inn. Gråtkvalt og fæl, med hårstrået i hånda. Han lurte fælt på hva som var galt, og med snørr og gørr tytende ut her og der viste jeg fram det grå beviset på at udødeligheten min brått var slutt. Jeg tror egentlig han lo litt inni seg, men han skjønte nok alvoret det var for meg. Trøst fikk jeg i hvertfall, til tross for å ha vekket han før sola hadde tenkt å komme opp.

 

I utgangspunktet burde ikke det ene grå hårstrået være et stort problem for meg. For jeg har strengt tatt ikke hatt min naturlige hårfarge siden tolvårsalderen. Jeg begynte nemlig å putte kunstige farger i håret mitt da jeg fant ut at håret mitt hadde samme farge som en mus. Jeg tuller ikke. Du kunne ha puttet på meg et sirkustelt, og jeg hadde fortsatt sett grå og anonym ut. Den tiden jeg fant ut at hårfarging var en mulighet, hadde jeg mange rare hårfarger og fasonger. Jeg er så glad for at bildebevisene ligger trygt i et album en halv landsdel unna.

Hvis jeg ikke husker helt feil, begynte jeg med lilla hår. Og da jeg ble fjortis bleket jeg det. Det var jo den største feilen jeg noen sinne kunne gjort, for jeg var mistenkelig lik miss piggy. Og det er ikke en god ting. Men jeg var hvertfall fornøyd med det da. Alle venninnene mine hadde blondt hår, og vi kalte oss "Go Blondies". Vær snill og ikke døm oss for det. Jeg gikk lei av blondinevitser og tørt kvistehår etter noen måneder. Og da farget jeg det svart, med en blå stripe som ble grønn da jeg vasket håret. Jeg følte meg dødsrå, jeg begynte å høre på alternativ musikk, som The Cranberries og gikk stort sett bare i svart. Men jeg var så original og unik. Syntes jeg da.

Heldigvis tok jeg til fornuften noen år senere, og fant ut at jeg ville bare ha naturlig brunt hår. Og det holder jeg fremdeles ved. Jeg går bare opp eller ned noen toner for forandringens skyld. Hele poenget med å farge håret var jo for å slippe å se ut som bestemor skogmus, og jeg føler meg ganske vel med å farge håret en gang i blandt. Da jeg først fant grå hår fikk jeg et plutselig behov for å farge det. Men nå haster det ikke så veldig, faktisk. Jeg liker ikke de grå alderdomstegnene ennå, men jeg ser litt for meg at om noen år, når jeg har fått en utdannelse og jobb, så kan jeg sette pris på dem. Når jeg liksom er klar for å eldes med verdighet.

Grått hår er jo tross alt bevis på at man har litt visdom i toppen.

Inspirasjonen til dette innlegget fikk jeg fra bloggen Et dryss kanel. Les innlegget her!

Å lære av erfaringer

Jeg la meg selv inn på psykiatrisk avdeling i fjor rundt påsketider. Det var beregnet tre uker for meg der inne. De tre ukene kommer jeg aldri til å glemme. Jeg synes ikke akkurat oppholdet hjalp så mye på psyken min, men det jeg erfarte har kommet godt med, og jeg lærte mye av systemet, men mest av de jeg var innlagt sammen med.

Det var ikke noe alvorlig galt med meg, jeg var riktig nok deprimert og trengte å komme bort fra hverdagen. Det var deilig å være der til å begynne med. Jeg hadde noen å snakke med døgnet rundt hvis jeg ville, men jeg var skeptisk til de andre der. Det var jo de som var gale, ikke meg. Så feil kan man ta. Etter å ha blitt kjent med dem, lærte jeg at de var de mest sympatiske og empatiske menneskene som finnes. Det var full forståelse for alt. Hvis jeg sa jeg var sliten, så var det nok. Jeg trengte ikke å forklare meg for noen (bortsett fra de som jobbet der, selvfølgelig). De skjønte meg, og det var uvant.

De tre ukene ble som en boble for meg. Noen ganger lengter jeg tilbake, for å kunne omgås mennesker som vet hvordan det er å være deprimert, ha angst, å plutselig bli så utmattet at du bare har lyst til å legge deg ned akkurat der du er for å grine. Jeg savner å ikke måtte forklare meg hele tiden. For å se på det litt svart-hvitt, så er det ikke lett for en som er frisk, å skjønne hvordan det er å være syk.

Det er så mye mistanker rundt det å være psykisk syk. Folk sier at man må ta seg sammen, alle er jo deppa til tider. Ja, alle kan være deppa noen ganger, selvfølgelig. Men hva når denne følelsen tar overhånd? Når hele dagen, uka, måneden, året er gjennomsyret av en tung sky som henger over hodet konstant? Hva med alle de gangene du våkner og er mer trøtt og utslitt enn da du la deg kvelden før? Hva med alle gangene du er trøtt og sliten mens du drømmer? Det kaller ikke jeg å være deppa. Det er depresjon.

Jeg tenker ofte på de personene jeg ble kjent med da jeg var innlagt. Noen har det gått bra med, noen overlevde ikke utskrivelsen. Jeg lærte en meget viktig ting i løpet av de tre ukene. Systemet er avgjørende for hvordan livet på utsiden av sykehuset blir. Jeg personlig føler jeg fikk en bra oppfølging, men jeg vet at noen ikke fikk det. Noen ble nesten kastet ut før de var klare. Kastet ut i en hard verden som ikke har forståelse for at hodet ikke alltid er logisk. Hvis du er uheldig og støter på feil person i et slikt system, så kan du møte på problemer gang på gang. Jeg er evig takknemlig for at jeg stort sett har hatt gode støttespillere, men jeg ser jo at i et slikt system er vi ikke mennesker lenger, men en brikke som må flyttes på.

Etter de tre ukene jeg var innlagt, følte jeg ikke så stor forandring. Men jeg følte meg rik på lærdom likevel. Jeg, som sikkert mange fler, dømte folk som var innlagt. Helt til jeg var der selv. Jeg er så takknemlig for å ha møtt disse menneskene, det var de som lærte meg at jeg må akseptere situasjonen jeg er i. Jeg må akseptere at jeg ikke greier ting lenger, som jeg greide før. Men jeg kommer til å klare det, jeg kommer meg ut av den grøfta jeg er i akkurat nå. Jeg må bare ta tiden til hjelp. Selv om mine medpasienter ikke akkurat sa det med disse ordene, så var det et budskap i de historiene de delte med meg.

Nå er jo ting ganske mye bedre for meg, men jeg har fremdeles en lang vei jeg må gå. Det er verdt bryet og slitet, for til slutt kommer jeg til å nå målet mitt, og jeg gleder meg til den dagen. Jeg gleder meg til jeg kan si jeg har jobbet meg gjennom depresjoner og andre diagnoser, og kan leve et normalt liv med en utdannelse eller en jobb jeg setter pris på. Jeg gleder meg til den dagen jeg våkner uthvilt og opplagt.

Det er mye å se fram til, og det er så verdt å jobbe for!