Indiskinspirert middag

I dag har jeg ekspermintert litt på kjøkkenet! Jeg har nemlig som mål at innen nyttår, skal så godt som all mat vi spiser være laget selv fra bunnen av. Det er jo en utfordring i seg selv, og det er sikkert mange som tenker at de ikke har tid til det. Men det tar faktisk ikke så lang tid som man tror! Det koster heller ikke så mye som man tror. Det er faktisk billigere i de fleste tilfeller, og man føler seg mye bedre når man spiser sunn, hjemmelaget mat.

Jeg tenkte jeg kunne dokumentere ekspermimentet mitt i dag. Jeg hadde lyst på noe indisk, så da var det bare å dypdykke inn i kjøleskapet og se hva som var der.

Først satt jeg ris til koking, for man må jo ha ris til indisk. Deretter hakket jeg paprika, løk og hvitløk. Her er det bare å ta ca så mye du tror du trenger, for en middag til to pleier jeg å bruke 1 gul løl, 4-5 hvitløksfedd og en middels stor paprika.

Etter det kuttet jeg opp kylling, to-tre fileter, avhengig av hvor stor filetene er. Jeg synes det er best med kylling når det er indisk, men man kan jo selvfølgelig gjøre det vegetar ved å erstatte kjøttet med gode, ferske grønnsaker. Og for å få litt god saus, så hadde jeg oppi matyoghurt, men du kan også bruke kokosmelk. Det tror jeg at jeg skal prøve neste gang.

Jeg stekte kjøttet og krydret det med blandt annet salt, pepper, cumin, ingefær, salvie, chilipulver, koriander og selvfølgelig, det magiske krydderet Tandoori Masala. Det fikk jeg kjøpt på en innvandrerbutikk, der har de mye spennende krydder!

Jeg har selvfølgelig en ingrediens som jeg bruker i nesten alt jeg lager, og det er allehånde. Det er sikkert et krydder som ikke hører hjemme i indisk mat, men akkurat det bryr jeg meg ikke så mye om.
Etter jeg tilsatte grønnsakene (og krydret litt til), hadde jeg yoghurten oppi. Da ble det seende ut slik:

Noe av det beste med å lage mat, er den deilige duften det blir i hele leiligheten. Det tar jo ikke så lang tid å lage maten heller, jeg brukte ca 20-25 minutter fra jeg satte på risen til maten var på tallerkenen. Det er jo ca samme tid det tar å lage indisk som du får kjøpt på glass! For meg er det ikke et alternativ lenger å bruke halvfabrikata. Maten smaker mer og bedre når du selv bestemmer hva du skal ha oppi.

Slik så den ferdige middagen ut. Deilig! Vi hadde dessverre ikke naanbrød, men det skal jeg lære å lage meg, så jeg alltid kan ha noen i fryseren. Middagen ble godt mottatt av samboeren, så da kan jeg vel si at eksperimentet var vellykket!

Hva skal du bli når du blir stor?

Jeg er sikker på jeg har svart forskjellig hver gang jeg ble stilt det spørsmålet. Og jeg har ment hvert eneste svar også. Jeg har hatt så mange forestillinger om hva jeg skal bli når jeg blir voksen, at jeg tror jeg på et tidspunkt gikk meg bort i alle ideene. Jeg har altså vekslet mellom astronaut, arkeolog, psykolog, lærer, stylist, sosiolog, sosionom, sekretær, bibliotekar, flyvertinne.... Jeg kan fortsette i det uendelige. Det eneste som har vært permanent, er lysten min til å bli noe.

Etter hvert som jeg ble eldre, så jeg jo mine klassekamerater og venner bli det de hadde lyst til. Noen hadde klare karrieremål som de har oppnådd, eller snart har oppnådd, andre bare ble noe helt tilfeldig virker det som. De har sine små liv fylt med det som forventes av et menneske som sakte men sikkert kryper mot det O store 30-tallet. Jeg synes altså ikke jeg har oppnådd så mange mål. Eller, jeg vil jo si at det er hvertfall to mål jeg har nådd; jeg har ikke dødd ennå, og jeg har heller ikke fått unger. Det er jeg fornøyd med.

Jeg er nemlig en av disse type kvinner som ikke ønsker barn. Jeg har aldri vært spesielt fan, og det må svært mye overtalelse til for at jeg skal kunne vurdere å skaffe meg et sånt eksemplar selv. Nå skal ikke jeg komme med en sånn "hvorfor-du-aldri-må-få-barn"-tale, kjør på! Sprett ut åtte unger for min del. Noen må jo holde befolkningsantallet oppe. Men ikke forvent at jeg skal hive meg på det kjøret. Jeg skal stille opp for mine fremtidige tantebarn (jeg skal nemlig kreve å få tantestatus når mine gode venninner reproduserer seg, så det så!), da kan jeg nemlig dulle med de når det ikke er snakk om snørrtørking eller bleieskifting. Så langt strekker jeg meg.

Men når det gjelder utdannelse, arbeid og karriere, står jeg bom fast. Jeg har prøvd meg i noen grener, så jeg vet jo hvertfall hva jeg ikke vil. Det hjelper ikke akkurat så mye. Nå har jeg jo muligheten til å finne meg en utdannelse og/eller jobb jeg kan passe i, og Nav kan jo være et kjekt springbrett for meg. Det må faktisk sies at Nav her på Hadeland har gjort en fenomenal jobb i å hjelpe meg til å finne ut hva slags yrke jeg vil bruke tiden min på. Dessverre er jeg en sånn en som aldri får bestemt meg, så selv om jeg har fått all hjelp jeg noen sinne kunne drømt om, aner jeg ikke en tøddel hva jeg vil.

Jeg har en teori, og den går ut på at siden jeg sliter med å finne ut hvem jeg er, så vet jeg ikke hva jeg vil jobbe med heller. Identitet og yrke tror jeg nemlig henger mye sammen. Kanskje jeg kan finne meg selv i et yrke, eller kanskje yrket bare åpenbarer seg selv for meg når jeg endelig vet hvem jeg er?

Kanskje det blir astronaut eller bibliotekar av meg? 

Litt trist

Nå har kjære lille Amy reist fra oss, til et nytt fosterhjem. Amy fungerte dessverre ikke sammen med Ronja og Nemo, så vi ble nødt for å gi henne fra oss. Det ble litt trist, og litt tomt her uten henne. Hun er en ekstremt kosete kattepus, og leker mye for seg selv. Derfor merkes det ekstra godt at det mangler noen puselabber.

Nå skal Ronja og Nemo få komme seg etter noen stressende uker, så skal vi ta inn noen andre kattunger. Vi gir oss ikke så lett! Det er så mange katter som trenger et sted å være, med litt ekstra kos og litt ekstra stell. Når både meg og kjæresten er hjemmeværende, så synes jeg vi kan ofte litt husrom og tid på en stakkars pusesjel.

Jeg anbefaler alle som har litt plass og litt tid til overs å kontakte dyrebeskyttelsen i nærmiljøet. Har du mulighet, så hjelp noen dyr i nød!

En liste på lur

Jeg fant en søt liten liste på en av bloggene jeg leser! Anbefaler å ta en titt innom divaakira.com, hun har så fin stil! Men, i hvertfall. Jeg lånte listen til bloggen min, jeg.

Dagens frisyre: Hestehale som fortsatt lukter litt kokos fra Lush sin CurlyWurlyGirly fra gårsdagens sjamponering.

Dagens sminke: maskara og pudder. Gjør det enkelt i dag.

Dagens antrekk: I dag kjører jeg joggis og avslappet genser, siden jeg har tatt husvasken.

Dagens hendelse: Som nevnt, husvask. Ikke veldig spennende.

Dagens planer: Lage middag, og så venter vi på besøk fra dyrebeskyttelsen, som skal hente fosterkatten vår, Amy. Hun skal nemlig få seg et nytt hjem uten andre katter i dag. Amy liker ikke Ronja og Nemo så godt.

Dagens musikk: Åh, det har vært mye forskjellig det. Hørte på heavy metal da jeg tok husvasken, nå er det litt funky soul som står på lista.

Dagens vil ha: Chai Latte. Tror kanskje jeg skal lage det etterpå, faktisk!
Dagens savn: Sushi! Jeg savner det så fælt! Er ikke et eneste sushi-sted i mils omkrets her.

Dagens mat: Det blir stekt kylling med ovnsstekte poteter og saus. Tar det enkelt i dag.

Dagens kärlek: Denne låta her:

Dagens humør: Ganske greit humør, bare litt småsutrete her og der.

Dagens kjøp: Har ikke vært utenfor døra en gang, og selv om jeg har siklet på kjoler og bøker på nett, har jeg ikke dratt fram visakortet en eneste gang.

Dagens telefonsamtale: Telefonen min har vært stille i dag. Takk og pris!

Facebook-filosofering

Facebook ja. Noen ganger lurer jeg litt på hvorfor jeg er på facebook. Det er jo faktisk bare en skryteside, hvor du kan plukke de tingene i livet ditt du liker best, og legge det ut for at gud og hver mann skal se det, og kanskje du til og med ønsker å gjøre dem sjalu.
Ja, jeg kaster nok stein i glasshus. Jeg legger jo ut ting jeg også, blant annet bloggen min. Men jeg synes ikke det er noe verre enn å legge ut 163 bilder av en siklete unge eller 98 statuser som forteller hva som skjer i Manchester United-kampen. Eller, for ikke å snakke om været. Kommer det ei snøflis på himmelen, så skal du være rimelig sikker på at facebook kan fortelle deg det timesvis før både VG, Dagbladet eller Yr får notert ned noen stikkord.

 
Det kan være jeg tråkker noen på tærne når jeg skriver dette, men kan noen oppriktig si seg uenig? Hva bruker du facebook til? Jeg er som sagt ikke redd for å innrømme at jeg også bruker den til å skryte av hva jeg synes er bra i livet mitt. Jeg kan si det høyt og tydelig, om du vil; Jeg er en facebook-hore! Selvfølgelig er jeg det. Tror det er grunnleggende i oss mennesker at vi vil vise verden en upåklagelig side av oss. Noen ganger mislykkes vi. Og blir til stor latter for allmennheten på denne fjesboka.

Noen ganger snoker jeg i profilene til folk jeg ellers ikke ville ha pratet med fjes til fjes. Jeg vet nok at det er andre som snoker litt også, vi mennesker er jo tross alt nysgjerrige. Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er en bra ting, selv om jeg gjør det. Jeg synes bare det er verdt å reflektere over hva man faktisk gjør inne på den siden.

Jeg har en del venner på facebook. Jeg vil faktisk påstå at jeg er en ganske gjennomsnittlig facebook-bruker, med litt over 200 venner. Jeg snakker jo ikke med halvparten en gang. Det er ikke en gang alle jeg hadde hilst på, dersom jeg hadde møtt de på gata. Jeg har litt lyst til å sitere Bilbo Baggins fra Ringenes Herre;

"Jeg kjenner ikke halvparten av dere så godt som jeg ville; og mindre enn halvparten
av dere liker jeg bare halvparten så godt som dere fortjener"

Bilbo Baggins når han leser en av facebooks hundreogelleve vær-statuser.

Det var noen kloke ord. Så får dere ta det som dere vil. Jeg skal fortsette med mitt facebook-skryt, og snokinga mi inn på deres facebook-liv. Så det er best for dere å legge ut deres beste sider!

Skrivesperre og prokrastinering

Jeg har ikke blogget noe de siste dagene, rett og slett fordi jeg ikke har hatt noe å skrevet om. Kanskje jeg ble slått ut av soddet? Neida. Tror ikke det.

Den gang jeg var ung, altså fra tre år siden og bakover, var jeg veldig kreativ. Jeg hadde mange romaner, dikt og noveller som surra inni hodet mitt. Jeg kunne aldri få nok papir til å skrive det ned på. Jeg har alltid foretrukket den gamledagse måten å skrive ned ideer på. Jeg har sikkert hundrevis av notatbøker liggende overalt med påbegynte ideer, stikkord og beskrivelser av hva jeg ønsker å formidle.

Men, så skjedde det jeg egentlig ikke liker å prate om, men som fremdeles er sentralt i livet mitt. Jeg hadde nemlig et temmelig lite hyggelig møte med denne "veggen" som så mange snakker om. Jeg har fremdeles ikke kommet meg etter dette møtet. Når man hilser på denne veggen da, er det mye som kan skje. Jeg ramlet rett ned i et depressivt høl som jeg prøver å komme meg ut av. Noe av det jeg har størst problem med å komme over, er det faktum at skriveinspirasjonen min også ble dratt ned i et høl. Ikke det samme hølet jeg er i en gang! Det er jo typisk da. Det er jo mange som finner sitt mest kreative jeg når de er deprimerte, men det skjedde ikke her gitt.

Hvor mange ganger har jeg ikke sittet med en skrivebok og en penn og tenkt; "skriv da! Det er jo ikke så vanskelig, dette har du jo gjort en million ganger før!" Men ikke ett eneste ord har kommet ut av pennen. Jeg har prøvd å kjøpe fargerike skrivebøker, kjedelige skrivebøker, helt vanlig skriveblokker, til og med en sånn moleskin-bok som visst nok alle kreative sjeler bruker. Men, akk, uten resultater.

Når ikke mine vanlige kreative remedier hjelper, så tenkte jeg at en blogg kunne være løsningen. Og jeg fikk jo skrevet ned noen fine ord, da. Men så kom hjernetåka. Det var ikke så mye som en halv setning igjen oppi topplokket mitt. Nix, nada, helt kaputt. Jeg har sittet med skriveprogrammet til blogger og bare stirret på skjermen til det sved i øya mine. Jeg har selvfølgelig svitsjet mellom å sitte på blogger, facebook, noen morosider og wikipedia. Å ha skrivesperre gjør nemlig at man blir en ekspert i prokrastinering. Og som god prokrastinatør som jeg er, så har jeg selvfølgelig en definisjon av begrepet på lur:

 "Prokrastinering er et uttrykk fra psykologien om det å utsette eller unngå en handling eller oppgave som skal avsluttes. Dette fører til at en flytter oppmerksomheten til andre handlinger slik at en ikke får gjort de arbeidsoppgavene som en har begynt på."

Denne definisjonen har jeg selvfølgelig  hentet fra wikipedia. Noe må man jo gjøre.
 I tillegg til å suse bort tid på det store internettet, har jeg sittet og spilt på samboerens PS3. Jeg har spilt Little Big Planet en og to. Jeg har til og med rundet nesten begge spillene, bare på noen dager. Jeg vet ikke om det sier noe om meg eller lengden på spillene. Det fulgte riktignok noe positivt med all spillinga, og det var musikken fra LBP1! Den er jo helt fantastisk, og takket være den musikken, har jeg nå funnet annen musikk å digge. Jeg legger selvfølgelig ut en spilleliste om ikke alt for lenge.

Nå sitter jeg da, og hører på denne fantastiske nye musikken, mens jeg skriver et langt innlegg om det å ikke ha kreativ inspirasjon.

Kanskje alt jeg manglet var nye impulser?
Vi får se da.

Soddspannet er i boks

Dagens jakt gikk ikke helt skadefritt, men soddspannet er i hvertfall i hus nå. Det ble mye action på dette eventyret, men antall skadde er heldigvis minimale.

Det hele startet ganske dramatisk. Jeg var veldig fit for fight, men allerede før jeg kom ned trappen utenfor huset, skulle jeg møte på hinder. Hinderet var selvfølgelig min høyt elsket snø, som fikk meg ganske drastisk ned på stumpen. Og for å si det sånn, den personen som fant ut at glidelåser er en fin pynt på bukser, har tydeligvis ikke tryna ned en trapp. For disse fantastiske glidelåsene forandret seg til det grusomste rivjern i sammenstøtet med trappetrinnet, noe som resulterte i en diger flerre i leggen min. Som om ikke det var nok, har jeg i tillegg et vakkert avtrykk av trappetrinnet i den andre leggen også. Men jeg gav meg ikke der. Det var opp igjen, og hive seg i bilen og fyke ned et stykke i landet. Vi hadde nemlig fått tips om at Coop Obs selger ekte varer. Siden det ikke finnes Obs her i nærheten, måtte vi helt ned til Lillestrøm. Før vi nådde målet, måtte vi innom Strømmen storsenter også. Litt haltende kom vi oss igjennom kjøpesenteret og vendte snuten riktig vei, uten å måtte miste alt for mye penger i det store pengegapet.

Da vi gikk inn i det som for øvrig må være landets minste Obs-butikk, kjente jeg pulsen stige. Hadde de sodd, eller var alle prøvelsene forgjeves? Vi gikk sakte, men målrettet mot frysedisken. Så, stoppet hjertet i to sekunder... Der var den! Soddspannet! Aldri har noe vært så kjærkomment i hele mitt liv. Inderøysodd fra Inderøy slakterier, med kjøttbollene liggende ved siden av. Hurra! Endelig kan jeg få ekte sodd her på Østlandet! Jeg plasserte spannet og kjøttbollene trygt i handlekurven og satte kursen mot kassa. Jeg tok ikke sjansen på å handle mer der i butikken, man kan jo aldri vite hva som skjer på en slik ferd.

Vel hjemme nå, sitter spannet til tining i kjøkkenvasken. I morgen, kjære lesere, er det sodd på menyen.

Jakten på soddspannet

Jeg har lyst på sodd. Ikke sånn skvip på hermetikkboks, men ekte Innherredsodd. Jeg er jo tross alt trønder, og det er jo nesten sånn at det flyter sodd i årene mine. Dessverre så er det slik, at her på Østlandet så får en stakkars trøndersjel ikke tak i ekte sodd. Man må ta til takke med annenrangs tull. Stakkars oss trønderemigranter.

Dette er bare fysj og æsj. Det er ikke lov å like litt en gang.

Men, jeg har hørt rykter om at man kan få kjøpt såkalt Innerøysodd på enkelte butikker her likevel! Dette må utforskes. Jeg skal ta på meg skinnvesten, putte på meg mokasinene og dra ut på soddjakt. Jeg vil ha sodd denne uka, og jeg gir meg ikke før alle matbutikkene i området er saumfart. Det må da finnes en, stakkarslig liten trønderbutikksjef som har sansen for ekte sodd som tar inn et par soddspann?

Jeg kunne jo alltids laget sodd selv, men det er så komplisert, det ligger skikkelig vitenskap bak denne matretten. Mange trøndere vil sikkert riste på hodet når jeg skal spise sodd midt i uka. Det er jo verken dåp, konfirmasjon, bryllup eller begravelse. Jeg må bare be resten av trønderne om benådning. Jeg har ikke fått en dråpe sodd på sikkert over ett år! Jeg har abstinenser.

Om ikke mange minuttene drar jeg med samboeren på jakt. Han må fint finne seg i at jeg gir meg ikke før jeg har et soddspann i hus. Dette kan bli en lang og farlig jakt. Jeg vil nesten våge å sammenlikne den med reisen til Frodo i Ringenes Herre. Vi aner jo ikke hva slags hindre vi kan komme ut for. Vi kan nesten ikke garantere for at vi kommer oss helskinnet hjem, en gang.

Ønsk oss lykke til!

Gule bananer

Jeg har veldig lett for å gi opp. Alle prosjekter, hobbyer eller liknende jeg begir meg ut på, gir jeg opp så fort det kommer motgang. Jeg føler ikke det er verdt å fortsette hvis ikke ting går som jeg ønsker med en gang.
Det er ganske frustrerende, for jeg vet jo at jeg ikke kan få til alt på første forsøk. Jeg må jo begå noen feil for å lære hvordan ting skal gjøres.

Jeg føler litt sånn om bloggingen også. Da jeg måtte legge ned bloggen og starte på nytt, var det et skikkelig slag i trynet, for jeg hadde faktisk greit å få meg noen lesere. Disse leserene er fullstendig no-show på den nye adressen. Sånne ting kan gjøre prosjekter vanskelig for meg å fortsette med. Det kan være en bitteliten detalj, som for mange er helt ubetydelig, men for meg betyr det verdens undergang.

Det er mye svart-hvitt-tenking på meg. Hvis ikke jeg finner bananer med riktig gulfarge, føler jeg at det er motgang også, så da blir det ikke noen bananer på meg den dagen. Jeg vet det er irrasjonelt, og at bananer blir gulere hvis de får ligget litt, men når jeg står i den situasjonen, så hjelper det ikke at bananene blir gule i morgen. De skal være gule nå!

Innimellom kan jeg faktisk få en følelse av å observere meg selv når jeg har en sånn periode. Jeg ser hvor dumt jeg oppfører meg, men jeg får ikke gjort noe med det. Jeg prøver jo, selvfølgelig. Noen ganger klarer jeg å innhente meg, og vri tankene mine til noe positivt, andre ganger går det ikke.

Alle har vel opplevd å ha en dårlig dag i blant, hvor alt går galt. Men alt går ikke galt, det er bare fordi du har en kjip dag, og alt det negative som skjer, føles ekstra ille ut. Negative ting skjer selv om du har en perfekt dag også, men da er du mentalt sterk nok til å takle det uten å se jordens undergang.
For meg da, så har jeg ikke dårlige dager. Jeg har dårlige perioder, enten noen timer en dag, eller flere dager i strekk. Jeg kan gå fra å smile når jeg knuser en kaffekopp, til å få lyst til å grine fordi jeg må trykke to ganger på en knapp for at den skal reagere. Sprøtt, sier du?

Det er ikke dermed sagt at jeg ser negativt på alt. Jeg prøver stort sett å tenke positivt, og at ting skjer for en grunn. Jeg måtte bytte bloggaddresse. Javisst var det kjipt der og da, men resultatet var at jeg fikk en adresse som samsvarte bedre med bloggen min. Jeg har mistet noen lesere, men kanskje jeg får noen nye?
Jeg var så himla nære på å bare slette alt og drite i bloggen, men jeg tvinger meg selv til å få noe positivt ut av det her nå. Jeg skal blogge, jeg!

Jeg avslutter med noen vise ord fra Jake the Dog:

Winter Wonderland

Jeg ble litt inspirert av blogginnlegget til kjæresten min i dag. Det har nemlig snødd i natt! Da jeg så det, ble jeg fylt med en slags barnlig glede, og tenkte "yay! Det er snø!". Det var litt lettere å stå opp, faktisk, selv om mesteparten av snøen nå selvfølgelig er borte. Jeg prøvde å fortelle min kjære samboer den fantastiske nyheten, men da fikk jeg bare; "haff. Må skifte dekka på bilen." Ikke mye glede å hente der, nei. Vel, vel. Jeg har nok glede for oss begge, jeg!

Jeg liker nemlig konseptet "vinter". Det er kalt, man går med milevis av tykke og myke klær, julen kommer, det knirker under føttene når du går, det er varmt inne, det er stille ute, og alt er så hvitt! Så rent og vakkert! Bor man på riktig sted, blir det jo postkortmotiv når det er nok snø. Jeg tenker at det er så mye fint med vinteren, at det veier opp for alt det ubehagelige. Jeg kan godt måke litt snø nå og da, selv om jeg får knall-vondt i ryggen av det. Jeg kan godt skrape is av bilen, det gjør meg absolutt ingenting. Så lenge jeg får lov til å nyte vinteren på min måte etterpå! Jeg er nemlig ingen skientusiast. Det er få vinteraktiviteter jeg egentlig liker, men jeg liker å se på vinteren. Å sitte inne i teppe, med en kopp te og lese en bok mens snøen laver ned på utsiden, det er himmel, det.

Jeg er kanskje ikke som alle andre, for jeg liker høsten bedre enn både sommer og vår, og jeg liker vel egentlig vinteren bedre enn sommeren. Jeg liker nemlig ikke at det er for varmt. Jeg liker kulde, og kunne regulere varmen selv. Men, jeg liker vinteren bare frem til nyttår. Da kan snøen forsvinne. Da er jeg ferdig. Det er jo veldig ugunstig egentlig, siden vi bor i et land så langt nord. Vinteren varer jo gjerne til mars, kanskje til og med april!

Det skal ikke jeg tenke på. Jeg vil tenke på alt det gledelige som kommer, Halloween med mange koselige halloween-filmer, litt godis, og masse kostymer, så kommer desember med alt hemmelighetskremmeriet, advent, julekalendere, baking, juletre, gode dufter, pakker og ikke minst, familie. Hvordan kan man ikke like vinteren når det er så mye koselig som skjer da?

Nei, nå skal jeg finne frem raggsokkene, vintersko og vinterjakkene, skjerfene og luene, og kanskje til og med lage en kopp kakao.

Hurra for vinteren!

Et lite stykke Norge

Jeg er et bymenneske. Ikke sånn storby-menneske, men småby. Tønsberg er passe stort. Derfor var det kanskje en stor overraskelse for noen at jeg valgte å flytte til Hadeland for å bo med Håvard. Sannheten er jo at jeg er oppvokst på bygda, i Nord-Trøndelag, nærmere bestemt Trondheims kjøkkenhage, Frosta. Derfor er ikke åkre, enger og ingen naboer noe nytt for meg. Det skremmer meg egentlig ikke så mye heller, bare jeg har det jeg trenger innenfor rimelighetens grenser. Sånn sett er jo Gran ganske sentralt, med en relativt kort kjøretur til flere småbyer, Gardemoen er i nærheten, og Oslo er bare en liten togtur unna. Det høres jo ganske idyllisk ut egentlig.

Sånn ser det ut her, minus sjokoladen.

 Og idyllisk er det. Akkurat hvor vi bor kunne vært et postkortmotiv, eller motiv på melkesjokoladeplater. Her er sauer, kyr, og andre "ville" dyr man ellers ikke kunne se midt i smørøyet i Tønsberg.
Men, idyllen tar slutt der. Vi er nemlig avgrenset fra alt som har med internett å gjøre. Vi har nemlig mobilt bredbånd fra ICE. Det er det eneste vi kan ha her, og siden ICE er de eneste som tilbyr internett på avsides steder, kan de ta blodpriser. Med vårt internettforbruk, er vi heldige om vi har ca stabilt internett i to uker. TO uker ja, du leste riktig. Hvis vi vil ha internett lenger enn det må vi vrenge lommeboka og pante flasker for å kjøpe ti gigabyte ekstra. Det vil si vi kan ikke bruke mer enn 21 gigabyte i måneden, og det gjør oss så himla begrenset. Her er det ikke snakk om å streame filmer eller serier.

 Jeg har brukt en del tid og penger de siste ukene for å finne andre muligheter for nettverk for oss. Det skulle vise seg å være bortkastet tid, da det beste tilbudet vi kunne få var en hastighet på under en megabit, og i følge telenor er det så lite at vi knapt nok vil kunne gå inn på nettbanken. De foreslo mobilt bredbånd. Det er noe som de fleste kan ha, men ikke vi (bortsett fra ICE da, selvfølgelig..). Vi bor nemlig 300 meter unna grensa for dekning til mobilt bredbånd. Seriøst? 300 meter? Er det liksom en vegg der, som gjør at alle som bor på feil side av veggen ikke får internett? Vi har alt vi trenger her, bortsett fra internett. Vi bor billig, har billig strøm, stor leilighet, men ikke internett.

Hvorfor er det ikke dekning for internett over hele landet? Er det et tilbud for de priviligerte? Jeg føler meg ikke veldig priviligert hvertfall.

Jeg synes vi burde lage en kampanje. Internett ut i distriktene! Og da mener jeg hele distriktet. Ikke sett opp grenser, vegger eller mur. Alle har jo behov for internett nå til dags, til og med oldemor på 97 år må inn på internett for å betale strømregningen sin.

Nei, snart på tide å pakke pikkpakket og vende snuten tilbake til sivilisasjonen, eller stormetropolen Tønsberg om du vil.

Hvis Blogger hadde vært en person, ville jeg ha klemt han/henne!

Takk og pris for Blogger!

Jeg fant funksjonen eksporter/importer blogg, så nå er alle innleggene mine fra den gamle bloggen her! Nå er jeg lykkelig nå!

Ny start

Ahhhh.... Så var det bare å starte på nytt da.

Etter et fantastisk møte med Wordpress, tror jeg faktisk e-postadressen min ble hacket. Jeg mistet kontrollen over den opprinnelige bloggen min, e-posten min, og andre sider hvor jeg må logge inn per mail.

Så hva annet kan man gjøre enn å forandre på alt?

Jeg synes det er spesielt moro å starte på nytt halv-annen uke etter jeg startet bloggen da. Det må sies.

I hate Wordpress!

 Jeg vil gjerne si noen ord om Wordpress. Jeg vurderte nemlig å flytte bloggen min fra Blogger til Wordpress, men det skal jeg altså ikke gjøre.
Makan til komplisert plattform skal du lete lenge etter. Jeg prøvde i X antall timer å få til et greit utseende på det som da skulle bli en ny Hodesirkus. Men man kunne ikke bestemme så mye selv der som på Blogger. Til slutt fant jeg ut at jeg bare skulle holde meg her hvor alt er trygt og enkelt.

Nå har jeg da funnet ut at man ikke kan slette brukeren man har opprettet på Wordpress, og på grunn av det får ikke jeg kommentert på andre blogger. Etter et google-søk var det eneste tipset å opprette en "død" e-postkonto, som jeg ikke skulle bruke. Det gjorde jeg, la inn den på Wordpress, og etter sigende skulle nå alt være i orden. Jeg har en blank konto med en død e-post der.

Så prøvde jeg å kommentere på en wordpress-blogg. Med min opprinnelige e-post som er linket til Hodesirkus. Det gikk ikke, fordi jeg ikke var logget inn på Wordpress! HALLO! E-posten min er ikke linket til NOE SOM HELST på Wordpress lenger. Deretter prøvde jeg å kommentere på en annen Bloggerkonto, men da ble jeg kastet ut av hele Google-kontoen min! HVA SKJER? Hva skal jeg gjøre nå?
Jeg aner i hvertfall ikke. Jeg greide til slutt å komme inn på Google-kontoen igjen, men unnskyld fransken min, jeg er fly forbanna! Nå er det like før hele laptopen går i veggen.

Ett tips til dere der ute, hold dere LANGT unna Wordpress, de tar over livet ditt!

En seig torsdag

I dag har hjernen virkelig satt seg på pause hos meg. Bare det å stå opp føltes ut som en stor heltebragd, men man kan jo ikke ligge hele dagen. Hvertfall ikke når jeg får en hyggelig sms fra posten om at en pakke venter på meg.
Jeg smøg meg ut av senga, så forsiktig som over hodet mulig for ikke å vekke samboer eller pelsklumpen mellom oss. Allerede da jeg åpnet soveromsdøra kjente jeg hvor mye jeg angret på at jeg hadde forlatt den trygge, varme dyna. Et kjapt blikk ut i stua minnet meg på alt husarbeidet jeg skulle ha gjort. Det ligger ca en kilometer med klær og venter på å bli brettet sammen. Jeg ignorerte det glatt og stengte meg inne på badet. Vi har P3 som starter når vi slår på lyset, men i dag hadde jeg virkelig ikke lyst på selskap fra verken Radioresepsjonen eller gnålete pop-musikk. Jeg slo av musikken og sto i dusjen helt til varmtvannet nesten tok slutt. Det var slitsomt og deilig på samme tid. Da jeg etter mye om og men kom meg ut av badet, slang jeg meg oppi sofaen, hvor jeg ble tett etterfulgt av pelsklump nr. 2. Her i huset er du ikke mye alene, for å si det sånn. Der satt jeg i en time eller så, før jeg kjente at tannhjulene i hjernen sakte men sikkert begynte å snurre.

Så var det på tide å vekke samboeren. Å vekke han er et omfattende arbeid. Jeg har aldri i mine tyve-og-noe-år møtt noen som er vanskeligere å vekke. Det endte med at jeg sang mummitrollsangen for fulle mugger, mens jeg bevegde munnen hans slik at det så ut som om det var han som sang. Da fikk jeg kontakt. Neste gang skal jeg filme det, og legge ut på bloggen. Nå er du advart, Håvard!

Nå da. Nå sitter jeg i sofaen igjen, men to bøker rikere og prøver å kveste ut av meg et innlegg på bloggen. Gi dere et lite innblikk i hverdagen her til gards.Jeg følte det var viktig.

Jeg må understreke at jeg føler meg meget heldig som har fire lodne vesner innenfor rekkevidde. Ja, Håvard, du er litt lodden, men jeg er glad i deg selv om. I tillegg, har den lodne kjæresten min laget kaffe til meg, og det skal jo kurere gruff. Jeg føler jeg har plenty av gruff som må kureres.

Ta forresten en titt innom bloggen til kjæresten ved å trykke her.

Reality sucks!

Jeg har et ganske ambivalent forhold til reality-TV. I utgangspunktet mener jeg det er ordentlig, hundre prosent søppel. Det forkludrer hjernen, og la oss være helt ærlig. Hvor ofte skjer det i virkeligheten at X antall mennesker blir plassert i et paradis, og man kan vinne ved å spille psykiske spill? Ikke mye reality det, spør du meg. Og hva er greia med at alt skal dreie seg om sex, alkohol, utfrysning, og hvem som har mest plastikk i kroppen? Jeg blir så frustrert jeg. Hvorfor gidder folk å se på sånt ræl?

Men, ingen regel uten unntak. Jeg ser jo på reality-show jeg også. Jeg er ikke redd for å si at jeg har fulgt med på Paradise Hotel i ca halv-annen sesong, men da gikk jeg lei. Jeg fant ut det var best å slå av TV'en da jeg ble fysisk dårlig av å se på det. Det jeg derimot synes er interessant å følge med på, er "Luksusfellen" og "Boligjakten", og en gang i blandt, "Sinnasnekker'n". Det kan jo faktisk være lærerikt, og det skjer jo i virkeligheten, det er basert på ekte menneskers problemer i hverdagen, og hvordan de kan klare seg. Programmet hjelper de påmeldte, men kan også sette i gang tankekverna til oss seerne også.

Med det mediakjøret vi har i dag, der det er så mye fokus på kropp og utseende, vil jeg si at reality-TV med såkalte "perfekte" mennesker er i overflod. Vi trenger ikke flere Barbie-dukker eller Ken-dukker. Vi trenger sunne mennesker som kan være gode forbilder for disse lettpåvirkelige ungdommene som vandrer hvileløst langs internettet og andre gater. Vi trenger ikke å se hvordan Kim Kardashian lager trutmunn, eller å se hvordan man kan sulte seg halvt i hjel for å bli Norges neste toppmodell.

Når skal det bli slutt på søppel-TV? Jeg synes alle slike serier kan samles på en kanal, og når de først er i gang, så kan de jo slenge all reklamen der også. Så kan de som vil bli påvirket kikke på det døgnet rundt.

Med fare for å gjenta meg selv; PLUKK OPP EN BOK! ...eller to...eller tre...
Kommer helt sikkert til å si det flere ganger også.

Til og med verdens mest kjente blondine leste bøker!

Hva er dine bokvaner?

Jeg fant denne hos en av mine favorittbloggere, glamourbibliotekaren! Synes det var et fiffig innlegg, så fikk lyst til å kopiere den.
  

Senast köpta inbundna bok: Neil Gaiman sin "The Ocean at the End of the Lane"
Senast köpta pocketbok: Susanna Kaysen sin "Girl, interrupted". Irriterende nok så ble det bilde fra filmen på coveret. Det liker jeg ikke.
Favoritgenre:  Åh, vanskelig spørsmål. Veldig glad i fantasy, men i det siste har det blitt mye drama og halv-biografiske bøker. Jeg er også veldig glad i barnebøker, men styrer laaaangt unna krim.
Favoritbokhandel: Ark bokhandel Nordre i Trondheim. Den har så fin krok stappfullt av engelske pocket-bøker! Outland i Trondheim scorer også ganske høyt på lista mi. Den er så fin, og lett å finne fantasy-bøker, selvfølgelig.
Favoritbibliotek: Dessverre har jeg ikke vært i mange bibliotek, men folkebiblioteket i Tønsberg er stort og har et flott utvalg. Eneste negative jeg kan påpeke hos de, er at det bråker så mye der hele tiden.
Favoritplats att läsa (i hemmet): I bibliotekskroken min. Definitivt. Omringet av bøker med masse puter og tepper. Det er en ordentlig kosekrok. Må ta bilde av den en gang!
Favoritplats att läsa (utanför hemmet): På bibliotek, kafeer, tog, fly, venterom, busstopp, park, ved vannet.... Hvor er det man ikke kan lese, egentlig?
Fem författare du alltid köper i inbundet format: Åh, skulle gjerne kjøpt flere innbundet, men de er jo så dyre. Har derimot passet på å sikret meg Harry Potter-serien innbundet. Hvis jeg kjøper brukte bøker, pleier jeg å ville ha de innbundet, for de er som regel i bedre stand.
Bästa lässnackset: Hmmm.. Hvis jeg leser en bra bok, glemmer jeg å spise snacksen.
Bästa läsdrycken: Te eller kakao. Uten tvil!

Bästa bakgrundsljudet vid läsning: Helst ingenting. Men hvis jeg skal ha musikk, så må det passe med boken jeg leser. F.eks. klassisk musikk og Jane Austen.

När på dygnet läser du helst? Jeg kan lese døgnet rundt, hvis boka er fengende nok.
Bästa bakfylleläsningen: Det er noe jeg aldri har tenkt over. Kanskje noe lett og koselig, som Ole Brumm? hehe.
Bästa kollektivtrafikläsningen: Hva som helst. Bare den ikke veier for mye. Ville kanskje ha drøyd Anna Karenina-lesningen til sofakroken.
Jeg håper noen av dere som leser bloggen min tar dere tiden å fylle ut skjemaet! Gjerne i kommentarfeltet! Bokvaner er alltid interessant for en bokorm.

Forkjølelse og TV-spill

Du vet den følelsen du får når du våkner en morgen i løpet av høsten og alt føles tungt. Øya er klistra sammen, nesa er tett, men lekker likevel, og halsen føles ut som om den er dekorert med dobbeltsidig sandpapir. Den følelsen våknet jeg med i dag. Da er det på tide å dra fram hvitløk, ingefær-te, halspastiller, solhatt, feberdempende, pleddet og en god pute, og benke seg i sofaen. Jeg nekter å bevege meg noe sted som krever annen bekledning enn pysjen.

Heldigvis er underholdningen reddet for en stund framover da. Vi har nemlig blitt så lite digitale, at vi går på biblioteket for å låne ting. Og i går fant vi ut at vi kan låne TV-spill der (ja, jeg kaller det fremdeles TV-spill)! Så i går tok vi med oss Little Big Planet en og to, og et eller annet bilspill. Pluss noen filmer. Nå skal nemlig jeg lære meg å spille Playstation! Jeg er jo en ihuga Nintendo-fan, som egentlig har sverget på å aldri spille noe annet. Men når samboeren går til anskaffelse av en PS3-maskin, så må jo jeg ta klåfingrene mine borti.

Mitt førsteinntrykk av PS3 så langt, er at det er innmari tregt! Her må du ha god tålmodighet, tror jeg. Og så er det alle disse knappene på kontrollen da. Jeg greier ikke helt å holde styr på de jeg. Kanskje det kommer seg etter hvert.

Nei, jeg må nok konkludere med at jeg er en Nintendo-jente. Jeg kjøpte meg NES for noen uker tilbake, og jeg koser meg gløgg ihjel med det! Jeg forstår kontrollen, jeg skjønner hvordan jeg starter spillet, og det beste av alt, fungerer ikke spillet, er det bare å blåse på det! Enklere får du det ikke.

Så får vi se nå da, om noen av disse biblioteksspillene greier å omprogrammere meg til å like PS3.

Don't hold your breath.

Ekte bokoholiker

Bøker. Det er noe med de. Jeg liker ordet bok, og assosiasjonene jeg får når jeg hører det. Bøker er trygge, de dømmer ikke, men de har et helt annet univers enn det en vanligvis er i. Jeg liker Carl Sagans ord om bøker:

“What an astonishing thing a book is. It's a flat object made from a tree with flexible parts on which are imprinted lots of funny dark squiggles. But one glance at it and you're inside the mind of another person, maybe somebody dead for thousands of years. Across the millennia, an author is speaking clearly and silently inside your head, directly to you. Writing is perhaps the greatest of human inventions, binding together people who never knew each other, citizens of distant epochs. Books break the shackles of time. A book is proof that humans are capable of working magic.”

Bøker er bevis på at mennesker kan utøve magi, og det er virkelig sant! Noen bøker jeg leser er så fantastiske, at alt det andre rundt meg bare forsvinner. Jeg kan lese i timer i strekk hvis jeg finner den rette boken. Og rette bøker har det blitt noen av i årenes forløp kan du si. Her hjemme har jeg overfylte bokhyller. På pikerommet mitt er det overfylte hyller også. Jeg går nesten aldri ut av døra uten en bok i veska. Sånn er det bare, man vet aldri når man trenger en god bok å forsvinne inn i. 

Jeg må nesten takke foreldrene mine for at de leste på senga til meg da jeg var liten. Pappa har vært en veldig bidragsyter til mitt lille bibliotek, og lysten til å fortsette å lese. Når jeg blir voksen, skal jeg også ha et bibliotek som pappa har. 

Til og med lukten av bøkene er tiltalende. Enten de er gamle eller nye. For de som er hardbarka bokelskere, kan man til og med kjøpe en parfyme som lukter bøker! Kanskje det er noe jeg kan ønske meg til jul...?

Uansett. Jeg vil gjerne dele med dere noen bøker jeg synes er verdt å lese (og lukte på, kanskje?). 

Harry Potter-bøkene av J.K. Rowling.
Bøkene om gutten med arret er kanskje de bøkene jeg har lest flest ganger, både på norsk og engelsk. Jeg husker fremdeles den jula jeg fikk den første Harry Potter-boka i julegave. Jeg tror jeg leste ut hele boka på en natt. Det var ikke mer som skulle til før jeg ble hekta. Så kom de seks andre bøkene, og filmene, og jeg er fremdeles som et lite barn når jeg hører Hedwig's Theme. Bøkene hender det fremdeles jeg tar ut fra hylla, og selv om jeg har lest de utallige ganger, såer det nye ting å legge merke til. Har du ikke lest bøkene, er det bare å få opp farta. Livet blir aldri det samme etter Harry Potter.

 
Hobbiten av J.R.R. Tolkien.
Jeg synes Hobbiten er mye enklere å lese enn Ringenes Herre-trilogien. Sikkert fordi den er "litt" kortere, men jeg synes den er spennende og engasjerende. Den også leste jeg på bare noen timer. Jeg blir helt hekta når en bok fenger meg, jeg. Jeg greier ikke legge den fra meg før jeg er ferdig. Sånn er det så absolutt med Hobbiten, og det er et helt univers med eget språk, og karakterene var så bra at jeg ønsket jeg kunne bli venn med de på ordentlig. 

Appelsinpiken av Jostein Gaarder.
En fantastisk bok, rett og slett en helt nydelig historie! Jeg hadde denne på høgskolen, den gangen jeg gikk der. Det er fullt mulig det var den eneste boka jeg greide å lese ferdig. I hvertfall, historien satte sitt preg på meg, og jeg liker til og med filmatiseringen jeg da. Kanskje fy-fy å si?

Momo av Michael Ende.
Dette er en bok av forfatteren som skrev "Never Ending Story", og det er en dyp og filosofisk barnebok. Jeg har lest den tusenvis av ganger, og jeg blir like rørt av hovedpersonen nå som første gang jeg leste boken. Det er fint å lese barnebøker som har litt tyngde. Jeg anbefaler denne på det sterkeste!

Howl's Moving Castle av Diana Wynne Jones.
Jeg så først animasjonen til Studio Ghibli, så fant jeg plutselig ut at det var en bok, og da måtte jeg jo selvfølgelig lese den. Jeg ble ikke skuffa for å si det sånn! Her er det ekte eventyr fra første til siste kapittel. Med karakterer du virkelig kan bli glad i. 

Jeg kunne skrevet om hundre andre bøker, minst! Men, det får klare seg nå. Kanskje noen der ute har bøker å anbefale meg?

Owls knows how it rolls

Har ikke mye å komme med i dag, så jeg lot uglene ta over bloggen litt.